Tekst: Kari Løvendahl Mogstad
Vi må alle ha mat for å leve. Akkurat dèt er enkelt for oss alle å skjønne. Men mye som har med mat og spising har blitt ganske komplisert for mange av oss, og det kan gjøre noen av oss syke rett og slett.
Vi kan knapt gå forbi en avishylle, se på TV, eller være i en sosial sammenheng uten at vi blir eksponert for noe som handler om mat, dietter eller hvordan vi «bør» spise eller trene for å være «sunn». Budskapet, som i og for seg er både bra og viktig, kjennes ganske påtrengende uansett hvor vi er, og jeg tror flere enn meg kjenner på dette. Jeg jobber selv som lege, og det er en del av jobben min å snakke om mat, trening og helse, så slik sett er det ikke noe nytt for meg. Men det har iallfall blitt stadig mer komplisert å være oppdatert, og det har også blitt mer krevende å hjelpe folk, og ikke minst å være vitne til hvor mange som strever med mat og kropp, på ulike vis.
Hva som er «sunt» er ikke en enkelt ting, og det foregår stadig forskning og utvikling innen dette feltet også. Og som alle andre steder, er det individuelle forskjeller, og ikke ett enkelt svar på hvordan leve sunt. Men jeg bekymrer meg for de stadige nye «sannhetene» som eksponeres i mediene, der noen eksperter og «eksperter» har kommet opp med en ny sannhet, og der de promoterer hva som er den riktige løsningen. Jeg mener man skal være forsiktig med å hoppe på nye trender, og ta for god fisk når noen kommer med løsninger innen kosthold og mat, som skal hjelpe mot det meste. For når noe nesten høres ut til å være for godt til å være sant, ja, da er det ofte nettopp det.
Jeg ser som lege stadig flere mennesker, særlig kvinner, men også mennesker i alle aldre, som har et eller annet anstrengt forhold til mat. Det er mange årsaker til at folk har et vanskelig forhold til mat og kropp, både interne og eksterne faktorer som spiller inn. Men jeg tror det blant annet handler om at vi lever i et stadig mer komplekst og krevende samfunn, på mange vis. Vi har blant annet i det siste lest om den store økningen innen spiseforstyrrelser blant barn og unge, noe som har forverret seg i løpet av pandemien.
Men jeg er også opptatt av å formidle at spiseforstyrrelser og et strevsomt forhold til kropp og mat er noe som ikke har en aldersgrense. Og jeg tror vi må dit at vi tør å snakke mer om dette, dersom vi skal greie å hjelpe barna våre også. For når så mange som en av ti av oss har det Folkehelseinstituttet kaller «lettere spiseproblemer», er det ganske omfattende. Det betyr at det rundt mange middagsbord og andre måltidsituasjoner trolig ikke er så uanstrengt som man skulle ønske seg. Og det er kjent at vi har altfor stor tendens til å bedrive såkalt Fat-talk, og annen uheldig prat og kommentarer rundt både hvordan vi selv burde spist, trent og se ut, mens barna våre hører på. Forskning viser at barn og unge som vokser opp i familier der det er lite fokus på utseende, der de er opptatt av å bruke kroppen til vanlige sunne aktiviteter, og unngår å drive med «sunnhetsprat» rundt matbordet, der blir barna mer fornøyde med egen kropp.
I en britisk studie som intervjuet middelaldrende kvinner, hadde 60% et nedsatt kroppsbilde, og 3% av dem hadde en spiseforstyrrelse. Det er trolig ikke noe annerledes i Norge, og det er ikke sjelden at velvoksne kvinner sliter med maten, og er misfornøyde med hvordan de ser ut. Det gjelder helt sikkert også menn, og det har heldigvis blitt et økt fokus rundt gutter og menn og også deres forhold til mat, kropp og overdreven trening.
Det er ulike spiseforstyrrelser som rammer også voksne kvinner, og den vanligste spiseforstyrrelsen generelt er overspisningslidelse. Men selv om anoreksi er forholdsvis sjelden, er dette også noe vi ser hos kvinner som er velvoksne.
Det er mange grader og trinn mellom det å ha et litt anstrengt forhold til mat, og en erklært spiseforstyrrelse, og det er også i denne gråsonen at man ikke alltid vet hvilken vei det vipper. Det kommer an på bakgrunnen for at man sliter. Gjennom studier vet man at store livshendelser og overganger kan være med å trigge frem sykdom; skilsmisse, overgangsalder, når barna flytter ut, dødsfall i familien, og mange flere grunner. Slike store endringer kan være med på å bidra til at man bruker mat og spising til å prøve og kontrollere vanskelige følelser.
Samfunnet vårt er heller ikke med på å gjøre det enklere å ha et avslappet og naturlig forhold til aldring og kroppens naturlige endringer som skjer gjennom livet. Vi ser bilder av velvoksne kjendiser som har kropper som kunne tilhørt en kvinne som var 30 yngre, det er gjerne lite tegn på at tidens tann preger dem man ser på ulike forsider. Det unge og vakre får mest plass, og gir etter min mening en bekymringsfull søken etter noe som engang var, og som man med «alle» midler prøver å holde på. For noen kan dette jaget etter å overvinne naturens tegn og symptomer på aldring kan gi et for stort stress, og kan gi resultere i et uheldig og nettopp usunt forhold til mat, trening og sin egen kropp og sinn.
Aksept er et ord jeg tror er viktig å snakke om. Det å akseptere at vi endres, at alderen skaper andre utfordringer, og muligheter, og at det er greit. Det er noe helt annet enn å resignere, og ikke bry seg om hvordan man ser ut, eller føler seg. Men jeg tror at mye press og stress kunne blitt lagt bort, dersom vi hadde klart å endre litt fokus på hva det er som gjør oss glade, hva som skaper livsglede og ekte verdi, og hvordan vi best mulig skal fremstå som gode rollemodeller for dem som kommer etter oss.
Det er ikke hvor «flinke» vi har vært til å spise supersunt, eller hvor tighte vi klarer å holde kroppen vår når vi bikker 40 eller 50 som avgjør hvilken livskvalitet vi skal ha. Det ligger andre steder. Og jeg håper flere klarer å senke skuldrene, kjenne på mindre på dårlig samvittighet, og kanskje bli litt mer fri. Dét ligger det mye god helse og livskvalitet i!
