Tekst: Malene Vilnes
En kjærlighetserklæring til besta
Ekte skjønnhet kommer innenfra, sier vi, men lever likevel med tydelige ytre parameter for hvordan vi skal se ut og hva som gjør livet «skjønt».
I et samfunn der vi stadig jager etter det perfekte vil jeg derfor dele et utdrag fra en bok jeg har skrevet om å slutte med nettopp det. Jaget. Sammenligningen. Følelse av evig tilkortkommenhet. For jeg begynte å lete andre steder enn på Instagram etter svar på hvordan jeg kunne finne ekte skjønnhet i livet mitt, og da stod det så tydelig for meg hva jeg egentlig syntes var vakkert:
Ekthet og oppriktighet. En slags tilstedeværelse og utstråling av å være i kontakt med seg selv. Det å få andre til å føle seg bra, og hjelpe dem med å se sitt eget lys. En slags glød av godhet og hjertelighet. Hverdagsmagi, og upolerte levde liv. Takknemlighet. Balanse. Evnen til å fryde seg. Og et rikt indre liv med mot til å sitte med følelsene på godt og vondt. Aksept for seg selv og andre. Det er vakkert.
Før jeg deler min hyllest til et av de vakreste menneskene jeg har kjent, vil jeg dele et lite utdrag av definisjonen av skjønnhet:
Skjønnhet eller vakkerhet er en beskrivelse av eller egenskap ved en person, et sted, en gjenstand, et kunstverk, en idé og annet som gir en sanseopplevelse av behag, mening eller tilfredsstillelse.
Ordet skjønnhet kan på norsk også brukes om en vakker kvinne. En «ideell skjønnhet» er en person som blir beundret eller har et vesen eller karaktertrekk som innenfor en bestemt kultur blir betraktet som vakkert. Skjønnhet kan også fremkalle en opplevelse av positiv refleksjon over meningen med ens egen eksistens og tilværelse.
BESTA
Eg er så heldig å ha vakse opp med besteforeldra mine i nabohuset, og heilt frå eg var lita jente, har besta betydd meir for meg enn dei fleste. I det eg tenkte over korleis det kan ha seg at ho har vore så viktig for meg, skjønte eg at svaret kan vere fint å kjenne til for fleire enn meg. For det besta har gitt meg, er nøyaktig det eg ønsker å gi mine eigne barn. Kanskje gjeld det også deg?
I all støyen frå alt det du trur du må og bør og skal ha i dag, har besta nemleg lært meg at det viktigaste i livet er sunn fornuft og kjærleik.
Livet handlar om kjærleik. Det er det det gjer.
Besta er kjærleik.
Besta er mjuke hender som kan finne flis andre ikkje får tak på. Ho er nattasongen du aldri gløymer. Ho er ei varm dyne og heimestrikka sokkar. Ho er dei første svømmetaka på rygg, som du tar ein seinsommarkveld medan du eigentleg skal sove, men så er det flo, og de rekk ein tur til før sommaren seier takk for seg og du må vente eit år før du kan øve neste gong. Ho er tolmodet ingen andre har, og ho er den oppriktige nysgjerrigheita ingen andre viser.
Besta er tid. Tid som ho på utruleg vis aldri har gått tom for, sjølv om ho må ha hatt vel så mykje å gjere som gjennomsnittet. Ho er løysinga på alle problem. Om det var mageknip, hoste, omgangssjuke eller eit dyr som sleit i fjøsen, så var det nok å seie ifrå til besta. Det ordna seg liksom på eit vis då.
Besta har alltid sett spor etter seg, sjølv om ingen har skrive om henne eller vist henne fram på TV. Ho er overalt. I trea heime, i den svale sommarbrisen som tørkar sengetøy på snora, i påskeliljer og roser i hagen, i kusymrer under hammaren og kvitveis i skogen. Ho er leiting etter kattungar i busk og kratt, og bading på overskya dagar. Du veit dei dagane der dei vaksne seier at det er for kaldt. Besta var alltid med.
Besta er nybakt brød med sukker og bondesmør, ho er natronkaker, rørekaker, vaflar og nyrørt syltetøy. Ho er ripsbær med vaniljesaus, plommeslang og saft. Ho er søndagsmiddag og dessert i fine skåler, ho er salmesong og visetralling på kjøkkenet. Ho luktar eplekake med kanel frå ei sliten oppskriftsbok med den vakraste skjønnskrifta du har sett.
Besta er gode råd, kloke ord og hjartevarme. Eit stort fang med forkle til å tørke tårer i, enten du er lita og verda er stor og urettferdig, eller du er litt større og har kjærleikssorg for første gong. Du veit den der første gongen, når du trur du skal døy av hjartesmerte, men så veit du at besta ikkje lyg, og ho verkar så sikker på at det går over. Og så gjer det jo det. Det går alltid over.
Ho er ein heil barndom, ei heil verd fylt med magi og tryggleik. Sånn tryggleik som gjer at du veit at alt kjem til å gå bra, så lenge besta finst.
Besta klarte å gi meg alt dette utan å ha flydd ein einaste gong, utan å vere i overkant opptatt av å ha det siste nye i heimen sin eller dei mest fancy ingrediensane i maten. Kjøkkenet er mindre enn dei fleste ville tatt til takke med i dag, men rommar større stunder enn eg vil oppleve ved noko anna bord. Det er ikkje symmetri i biletveggen, men han osar av kjærleik og stoltheit over barna og barnebarna og etter kvart oldebarna som hang side om side der. Sofaen er ikkje stor og trendy, men ingen stad har det vore betre å sove middag enn under pleddet som besta eller bestefar putta kjærleg rundt meg medan dei kviskra at dei trudde eg sov. Julestjerna er enkel, men ho skaper julestemning ingen kan attskape. Og utan ein einaste dyr antiaging-krem eller botox-dose har besta alltid vore den vakraste dama eg kjenner.
Eg vil nok aldri nå opp til hennar nivå, men gjett om eg skal strekke meg. Ho er det verdt å samanlikne seg med. For størst av alt er verkeleg kjærleiken. Han kan ikkje kjøpast, han kan ikkje juksast med. Han må komme frå hjartet.
Og det er skjønnhet for meg.
(Utdrag fra boken Når den du saknar mest er deg sjølv).
