Infertilitet påvirker vår psykiske helse  

Tekst: Mari Fevaag Heger IVF behandling er mye mer enn en medisinsk behandling. Den tyngste sekken å bære er den psykiske belastningen situasjonen fører med seg. Det er først når vi anerkjenner at infertilitet og fertilitetsbehandling er psykisk og sosialt krevende at vi kan gi pasientene en god og helhetlig behandling.   Helsevesenet er flinke til […]

Tekst: Mari Fevaag Heger

IVF behandling er mye mer enn en medisinsk behandling. Den tyngste sekken å bære er den psykiske belastningen situasjonen fører med seg. Det er først når vi anerkjenner at infertilitet og fertilitetsbehandling er psykisk og sosialt krevende at vi kan gi pasientene en god og helhetlig behandling.  

Helsevesenet er flinke til å behandle barnløshet rent medisinsk, men det er fortsatt mer å lære når det gjelder de følelsesmessige aspektene.  

Hvordan påvirker infertilitet, IVF behandling og livssituasjonen som ufrivillig barnløs vår psykiske helse?  

Graviditet, fødsel og familie ses som den mest naturlige, essensielle og sentrale del av livet. Å ikke kunne fullføre dette spontant, kan gi store psykiske plager og stress. De fleste regner det som en selvfølge å få barn. Jeg skal være helt ærlig å si at jeg regnet det som en selvfølge selv, men det var før møte mitt med infertilitet, IVF og sorgen. Mange oppdager, slik som meg, at dette ikke er så lett som de først trodde. Å ende opp som ufrivillig barnløs på grunn av infertilitet er et sjokk og en sorg. Infertilitet er manglende evne til å få barn og rammer omtrent 10−15 prosent av norske par. I dag er det ca 1 av 6 som trenger hjelp til å bli gravid. Men hvordan reagerer egentlig par og single på å være ufrivillig barnløse? Hvordan er det å stå i en IVF behandling? Jeg skal ta deg med gjennom min egen historie. Det er gjort få store studier på den psykiske belastningen hos IVF pasienter, og det er fortsatt et kunnskapshull. Derfor ønsker jeg på bakgrunn av min personlige og faglige erfaring og kompetanse gjennom 10 år i dette faget, å bidra til å belyse hvordan denne livssituasjonen kan påvirke den psykiske helsen til de menneskene som opplever dette tett på kroppen og livet.  

Jeg har selv opplevd infertilitet og IVF tett på livet og kroppen, og vet hvor vanskelig og vond denne situasjonen kan være. I dag jobber jeg som fertilitetscoach på Medicus Fertilitetsklinikk. Jeg har terapeutiske og coachende samtaler med par og single i forbindelse med situasjonen som ufrivillig barnløs. «Jeg var ikke forberedt på at dette skulle bli så tøft» er en av de mest vanligste setningene jeg hører i jobben min som fertilitetscoach. Det forteller meg at den generelle kunnskapen om infertilitet er for dårlig i samfunnet vårt, og særlig hvilken psykisk belastning ufrivillig barnløshet kan medføre. Infertilitet kan oppleves som en livskrise. Å være ufrivillig barnløs har vist å kunne være like belastende som å få en alvorlig sykdom. Likevel får ikke de ufrivillig barnløse noe organisert støtteapparat rundt seg, slik de med en alvorlig sykdom får. Tema har historisk sett vært lite snakket om, fordi det har vært tabu å ikke kunne bli gravid på naturlig måte. At tematikken er vanskelig å snakke om har i tillegg gitt denne gruppen liten tilgang på sosial støtte. Vi har ikke visst hvilke psykologiske konsekvenser en slik situasjon faktisk har på et menneske og et par. De følelsesmessige sidene av infertilitet er mer i fokus i dag enn det var for få noen år tilbake, men vi har fortsatt et stykke å gå. Tidligere var det vanskelig å finne samtaleterapeuter som hadde kunnskap om IVF. En som faktisk visste hva pasientene opplevde på kroppen og ikke minst forsto hvordan det var å stå midt i livskrise og bivirkninger fra hormoner. Dette er heldigvis bedre i dag. Vi er på rett vei, men ennå ikke i mål. 

Infertilitet påvirker oss psykisk  

Mannen min, Christian, og jeg sitter på et venterommet på Medicus fertilitetsklinikk i Trondheim. Det er ei dame som sitter i resesjonen. Hun er trivelig og smiler. Ønsker oss velkommen. Men uten å ha spurt henne antar jeg at hun har mange barn, og at de har klart å få det til helt på egenhånd.  

Å hente ut egg fra eggstokkene, er alt annet enn naturlig for meg. Og jeg gruer meg enormt til vårt første egguttak. På venterommet er jeg helt stille, sier ingenting. Jeg er nervøs, redd og urolig. Vi blir vist vei til et rom vi kan ha for oss selv. Det er god stemning på klinikken, i stor kontrast til hvordan det føles inni meg. Men den gode stemningen og de fine menneskene, ga meg likevel en form for ro. Jeg får smertestillende og beroligende tabletter. Medisiner har effekt. Jeg blir søvnig og litt mer likegyldig det som skal skje. Når eggene skal hentes ut av eggstokkene mine, sitter Christian og holder meg i hånda. Hele tiden. Det føles trygt. Fire egg klarte de å hente ut av meg. Det er ikke så mange, men vi kunne heller ikke forvente noe særlig mer ut ifra mine prøver.  

Så kom dagene jeg på ingen måte var forberedt på. Dagene med null kontroll. Det aller mest verdifulle vi har er i noen andres hender. Nå må vi bare vente og se om embryoene våre utvikler seg slik de skal. Jeg er så nervøs. Klarer ikke å tenke på noe annet. Jeg sjekker telefonen hele tiden. Venter på at embryologen skal ringe. Ett embryo viser seg å være godt. Det er jo en 100 % god beskjed. Men mitt fokus retter seg tvert mot de tre som det ikke ble noe av. Men, jeg henter meg relativt rask inn igjen, for jeg vet at det ikke er til noe nytte å fokusere på de som ikke kan brukes.  

Hjernen din vil helst rette oppmerksomheten mot det som går dårlig. I en IVF prosess er det mye som kan gå dårlig før det går bra. Men du kan styre oppmerksomheten din. Øv deg på å legg merke til det som går bra. Det vil din psykiske helse ha godt av. Hvis du øver deg på å lete, vil du finne gode og bra ting, også i en vanskelig prosess som IVF. Øv deg på å juster fokuset ditt med riktig informasjon og realistiske forventinger. Som feks etter et egguttak er det naturlig at noen av embryoene faller av underveis på grunn av dårlig kvalitet. Det kan være nyttig å se på tiden etter egguttak som en selekteringsprosess. Hvor målet er å sitte igjen med embryo som kan gi dere barn, ikke flest mulig embryo.  

Tilbake på klinikken, plasseres embryoet, det bittelille underet, som kan bli vårt barn. Tilbake i livmoren min. Og for første gang på nesten 2 år kunne jeg kjenne på noe jeg ikke har kjent på veldig veldig lenge. Glede. Jeg følte meg gravid. Nå er jeg gravid tenkte jeg. Men det var jeg ikke. Resultatet knuste meg.  

Jeg sitter med telefonen i hånden. Stirrer tomt ut i lufta. Lenge etter at sykepleieren på klinikken har ringt meg, og sagt at det ikke er noe barn i vente likevel. Embryoet ville ikke feste seg. Og jeg forstår at jeg må gjennom alt dette her en gang til. Jeg tenkte at dette skulle gå jeg, og nå begynner realiteten å synke inn. Det gjør vondt og det gjør meg redd. Det er nesten umulig for meg å se for meg et liv uten barn. Jeg har tenkt så mye, sett for meg, drømt om hva jeg har lyst til å gjøre sammen med barna mine, som familie. Hvis det ikke blir noe av, er det noe inni meg som dør med det tapet. Jeg kjenner på at noe sterkt driver meg. Jeg er ikke klar for å gi opp. Jeg er klar for å gjøre alt jeg kan, men jeg er sliten. Jeg er redd. Hvor mange ganger må vi gjennom dette for å lykkes? Kommer vi til å lykkes? Hva vil det gjøre med meg? Vil jeg bli ødelagt? Det føles som om jeg har mistet noe, selv om jeg ikke har vært gravid. Så gråter jeg. Jeg gråter mye. Til jeg blir helt tom.  

Med hjerte som innsats  

Hver gang jeg fikk høre ordene fra sykepleieren, som treffer meg som et hardt slag mot ansiktet. Som kjennes ut som hjerte mitt tar fart og hopper ut av brystet og går i tusen knas. «Dessverre, du er ikke gravid» Den smerten kjennes ikke ut som følelser eller som tanker fra hodet. Smerten er fysisk, men kommer fra hjerte. Smerten er så vond. Nesten som å ikke få puste vond. Hvert forsøk er med hjerte som innsats. Med et knust hjerte gang på gang, vet jeg ikke hvor mange ganger til jeg tør å legge det frem. Det gjør rett og slett for vondt å plukke sammen bitene etterpå. Jeg begynner å beskytte meg.  

 
I en IVF behandling med flere negative opplevelser er det naturlig at vi opplever ulike typer av forsvarsmekanismer. Det er vårt psykologiske forsvar. Det beskytter oss ikke mot bakterier og virus, men mot sterke følelser og stressreaksjoner. Det beskytter oss mot psykologisk ubehag vi ikke har overskudd til å ta inn over oss akkurat her og nå. Forsvarsmekanismer er helt normalt i en IVF behandling, fordi det er psykisk krevende å leve i og med den. Noen tenker på forsvarsmekanismer som en svakhet. At vi ikke er i stand til å tåle smerten situasjonen bringer. Men dette er en snever måte å se det på. Vårt psykiske forsvar hjelper oss til å håndtere følelseslivet innenfor det vi kan tåle, uten å gå i stykker. Vi trenger det for å fungere. Vi trenger det for å komme oss videre. De fleste vil oppleve at det psykiske forsvaret kommer og går. I en IVF behandling kan vårt psykiske forsvar bygge opp en forventning om at det kommer til å bli et negativt resultat denne gangen også, lenge før du vet svaret. En pasient av meg sa at hun følte seg tryggere når hun forberedte seg på at det kom til å bli et negativt forsøk. Det var det hun var kjent med, det føles på en måte forutsigbart, men på en trist måte. Hun sa også at hun følte seg negativ og dum. Men da vi snakket sammen om vårt psykiske forsvar, slapp den kritiske selvsnakken. Akkurat som vi er nødt til å ha et immunforsvar for å overleve fysisk sett, må vi ha et psykisk forsvar for å overleve psykologisk sett. Vi trenger å normalisere reaksjonene i en IVF behandling enda mer for vår psykiske helse.  
 

Barneønske og IVF behandling handler om å ikke gi opp noe du ikke kan gå en dag uten å tenke på. Det kan føles ut som lykken hviler på en graviditet. Det er sårbart. Det påvirker tankene dine og følelsene dine så mye, at det i perioder kan være vanskelig å kontrollere det. Og her er det viktig for meg å presisere at det ikke er du som lager situasjonen din til et problem. Det er et problem, som du gjør alt du kan for å håndtere på best mulig måte.  

Mangel på kontroll og trygghet  

Vi mennesker har det bra når vi føler oss trygge. Det gjelder både fortid, nåtid og fremtid. Når vi mister kontrollen, vil tryggheten vår bli utfordret. Vi vil helt naturlig kjenne på et behov for å få tilbake kontrollen for å føle oss trygge igjen. De fleste ønsker å kontrollere det som kjennes viktigst, det som kan fikse den vanskelige situasjonen. I en IVF behandling er det naturlig nok resultatet av behandlingen. Evnen til å bli gravid. Men infertilitet er en sykdom, som handler om nedsatt evne til å bli gravid. Det er mye du kan påvirke i en IVF prosess, men det endelige resultatet er ikke en av dem. Derfor er dessverre dette en strategi som aldri vil gi deg mer kontroll, men heller øke mengden av bekymring og grubling. Hodet vårt klarer ikke alltid å skille mellom hva du kan og ikke kan kontrollere. Det styres ofte av hva som føles viktigst ut. Uten en bevissthet på hva du bruker energien din på, kan du fort slite deg ut. Det er ikke kun mentalt at du kan kjenne deg utrygg i en IVF prosess. Kroppen din kan også kjenne seg utrygg. Som gjør at kroppen går i beredskap, og denne tilstanden tar av energi og ressurslagrene, som tærer fysisk og psykisk. Å gi slipp på det du ikke får gjort noe med i en IVF prosess er vanskelig. Fordi resultatet er så viktig.  

Vanskelig tema å snakke om  

Veien til å bli gravid kan bli så tung at du står i fare for å miste gode og nære relasjoner, og deg selv.  

IVF kan gi andre sosiale behov. Det er helt normalt, og det er viktig å påpeke at det ikke er noe galt med deg om du ikke føler for å være like sosial som tidligere. Kanskje trenger du mer tid for deg selv. Noen har mest lyst til å være sammen med en person av gangen, og kjenner på at mange mennesker samlet blir for mye. Situasjoner med barn og gravide blir krevende, sårt og vond, så det kan hende du trenger andre mennesker i livet ditt, i tillegg til de du allerede har. En pause fra det som gjør mest vondt og påfyll av noen andre som kan forstå det du går igjennom fullt og helt. Alt dette er helt ok. Det er viktig å snakke om endringer som skjer i vårt sosiale behov når livet blir tøft. Det kan forebygge sosial isolasjon og ensomhet. Å høre til, oppleve støtte, anerkjennelse og kjærlighet er viktig for oss. Det er på mange måter et grunnleggende behov for alle mennesker. Gjennom livet veksler vi mellom å være en som trenger støtte og å være en som kan støtte andre. Og jeg vet at det kan være vanskelig å stå i begge situasjonene. Tilhørighet og tilknytning til andre mennesker er blant de aller viktigste faktorene som fremmer helse, livskvalitet og livsmestring. Endring som ikke blir snakket om kan bli skadelig for en relasjon, derfor jobber jeg mye for åpenhet og en god dialog rundt ufrivillig barnløshet og IVF behandling. Jeg sitter selv i glasshus når det gjelder åpenhet og IVF. Jeg brukte lang tid før jeg klarte å åpne opp for hva vi gikk igjennom og hvordan jeg hadde det. Men jeg har kjent på viktigheten av åpenhet fra den vonde siden av å nesten miste det jeg allerede hadde, i vennene mine.  

Selv etter flere forsøk er det ingen av våre venner som vet at vi har startet med IVF. Planen er at den dagen jeg blir gravid, skal vi overraske, akkurat som alle andre gjør. Jeg klarte ikke, på det tidspunktet, å akseptere at vår vei ikke var som alle andres. Drømmen min var i ferd med å føles ut som et mareritt.  

En helg på våren i 2012, etter et innsett. Er jeg på ei hytte med flere nære venninner. De vet fortsatt ingenting om vår IVF reise. Helgen har egentlig gått ganske fint. Jeg har kost meg. Jeg er rolig, avventende. Helt til vi skal rydde hytta. Jeg kan kjenne at noe renner. Inne meg, og ut. Jeg finner doen. Mensen har kommet. Jeg fryser til. Jeg hører de andre i stuen utenfor. De ler og snakker om gårsdagen. Jeg gråter. Tårene renner. Jeg vil bare vekk. Dra hjem, uten å bli sett. Men det går ikke, fordi vi reiser sammen. Det går ikke. Jeg blir sittende inne på do i over en time. Jeg henter meg inn, mobiliserer alt jeg kan for å ta meg sammen. Late som ingenting. Ute i stuen, sammen med de andre føler jeg meg invadert. Det er klaustrofobisk. Jeg klarer bare ikke å forholde meg til dem. I realiteten har de ikke gjort noe galt. Men alt de gjør irriterer meg. Jeg klarer ikke å skjule at jeg strever med noe. Men jeg vil på ingen måte fortelle dem hva det handler om. Derfor høres jeg bare sur og sint ut. Den ene venninnen min er gravid. Og jeg hadde forberedt meg så godt for å klare å ha det gøy, selv om hun og magen var til stede. Og det har jo gått egentlig ganske fint, men så skulle jeg ikke klare det likevel da. Hun skal kjøre bilen hjem. Det føles ut som et hån. Jeg sitter i forsete, ved siden av henne. Må se på henne, magen. Og farrisen hun bare må ha for å ikke bli kvalm. Men jeg blir kvalm, av å ha hennes graviditet så tett innpå meg når jeg nettopp har funnet ut at dette innsette heller ikke førte til noen graviditet hos meg.  Jeg sier ikke et ord på den tre timers lange bilturen hjem. Alle forstår at det er noe galt. Noen spør, men jeg bjeffer tilbake. Jeg er ikke enkel. Det er vanskelig for de andre å forholde seg til meg. Det kan jeg også godt forstå. Så det kommer ikke flere spørsmål, det er ingen som tør å spørre mer. Det føles på en måte ut som at hun og alle andre gravide tar min plass. Går forbi meg, uten at jeg beveger meg i det hele tatt. Det er ikke bare sorgen over å ikke få barn selv som gjør så inderlig vondt. Jeg har så fryktelig lyst til å være med rytmen til vennene mine. 

Når jeg kommer hjem igjen. Blir jeg overmannet av ensomhet. Selv om det er jeg som ikke lar de få muligheten til å være der for meg. Jeg har gjort det til en umulig oppgave for andre å støtte meg. Men denne episoden fikk meg videre. Den fikk meg til å kjenne på hva fravær av åpenhet gjør med meg, gjør med oss. Om prosessen trekkes ut i tid. I tillegg til å ikke få barn, stod jeg i en situasjon der jeg kunne risikere å miste vennene mine. Men jeg gjør ingenting med det, ikke da. Jeg tenkte da også, at jeg blir sikkert gravid neste innsett. Og da kan jeg fortelle det. Men jeg ble ikke det.  

Utenforskap  

Når ønske om barn melder seg, er du en del av gjengen. Hvis prøvingen tar tid, og de rundt deg blir gravide, kan du fort føle deg utenfor. Mange ufrivillig barnløse føler seg utenfor på grunn av egne følelser i situasjonen, livssituasjonen, tema i samtalene og interesse og fokus som endrer seg. Det kan føles ut som barn er inngangsbilletten til å være med.  

Vi mennesker er flokkdyr, og det å være utenfor flokken en vanskelig. Utenforskap og ensomhet er skadelig for vår psykiske helse, og er en av de mest vanligste utfordringene ufrivillig barnløse i en IVF behandling møter på. Vi lever i et barne og familieorintert samfunn, som gjør deg sårbar og utsatt for vanskelige situasjoner og vonde følelser. Vi mennesker er flokkdyr og det å være utenfor flokken er vanskelig. Flere beskriver også at de har mange rundt seg, men likevel føler seg ensomme blant andre. Sorgen handler ikke kun om lengselen etter egne barn, men også et ønske om å følge egne venners rytme. Det handler ikke om at ufrivillig barnløse ikke unner andre gleden av å bli gravid og få barn, men en naturlig reaksjon på at de skulle så inderlig ønske å kunne dele den gleden.  

Ikke undervurder kraften i anerkjennelse og ros 

Det fertilitetspasienter sliter med synes ikke. Infertilitet har ikke et ansikt. Flere jeg snakker med forteller meg at de mangler anerkjennelse på hva dette koster. De rundt deg ser at du deltar på festen, men ingen forstår hva det koster deg av krefter å i det hele tatt møte opp.  

Du har sikkert kjent på den gode følelsen du får av at noen ser hva du har gjort. At noen anerkjenner det du, har fått til eller hvilken innsats du har lagt ned. Eller at noen ser deg, anerkjenner deg. Anerkjennelse gir krefter til å fortsette. Vi tåler mer om vi har mennesker rundt oss som viser forståelse og anerkjenner. Det er to sentrale punkter i den sosiale støtten under en livskrise.  

Å være mor, far, venn, kollega eller søsken til den som strever med å få barn kan være vanskelig. Det kan vel alle mine nærmeste skrive under på. Men mitt beste tips er å være deg selv, også når du møter mennesker som ikke har det bra. Det er bedre å være ekte og med litt klønete respons, enn ingen, eller velformulerte svar som oppleves uekte. En som går gjennom IVF behandling forventer ikke, trenger ikke og ønsker ikke at du skal komme med en løsning. De ønsker forståelse og anerkjennelse. Det er lov å si: «Nå vet jeg ikke hva jeg skal si». Det er mye bedre enn å ikke si noe som helst.  

Den eneste som visste var mamma. Hun sa til meg: Mari, det her skal vi klare sammen. Det fjernet ikke sorgen. Det gjorde ikke noe med utfallet av behandlingen, og det fikset ikke mitt problem. Men det ga meg et håp, en følelse av å ikke være alene. En følelse jeg egentlig hadde lengtet etter helt siden vi startet.  

Følelser og tanker blandes i en cocktail av hormoner  

Jeg er et hormontroll. Det var ordet jeg brukte om meg selv. Under stimulering, kjenner jeg ikke kroppen min igjen. Det er så vanskelig å regulere følelsene og jeg tåler mye mindre enn normalt. Jeg er på jobb. Det er lunsj, og jeg kommer litt sent til kantina. Rundt bordet sitter mine kollegaer. De ler. De har det fint. Jeg står litt på avstand og ser raskt at det ikke er noen ledig plass rundt bordet. Før ville jeg bare gått og hentet meg en stol og fått de andre til å lage plass til meg. Uten noe ekstra følelser rundt det. Men ikke nå. Jeg blir lei meg. Tørr ikke ta plass. Jeg betaler maten min og går forbi bordet der kollegaene mine sitter, og tilbake på kontoret mitt. Jeg føler meg ensom. Men ingen andre, enn meg selv og mine tanker, har stengt meg ute. Alt blir vanskelig.  

Så blir jeg irritert. På pasienter og kollegaer. Jeg slenger en noe spydig kommentar til en av mine kollega, om at hun kunne tatt mer ansvar i et møte vi nettopp hadde. Hun forstår ingenting. Det gjør egentlig ikke jeg heller. Så begynner jeg å gråte. Hun forstår at jeg strever med noe. Jeg forteller. Men ikke om IVF. Jeg lyver.  

En klassisk bivirkning av hormonene du sprøyter inn i kroppen. Det er ikke farlig, det er forbigående og det går over. Men det er krevende mens det står på. Jeg lot meg selv aldri få ta pause mellom hvert forsøk. Og siden vi aldri fikk embryo på frys, betydde et nytt forsøk, ny runde med hormonstimulering og egguttak hver gang. Jeg fikk aldri pause. Sakte, men sikkert føltes det ikke lenger forbigående eller midlertidig, det kjentes ut som dette var mitt nye jeg, som kom til å være sånn for alltid. Jeg hadde heller ingen rundt meg som kunne minne meg på det jeg trengte å høre akkurat da. At dette var midlertidig. Dette er ikke deg for alltid. 

Hormonene du får tilført i en IVF behandling kan påvirke den psykiske helsen. Når hormonene er ute av kroppen, som kan ta lengre tid enn det flere er forberedt på, beskriver flere at de kjenner seg mer igjen. Det gjelder både reaksjonsmønster, følelser, tanker og humøret. Du er ikke alene om å oppleve humørsvingninger som er vanskelig å kontrollere. Vær snill med hormontrollet, hun trenger mest omsorg når hun fortjener det som minst.  

Sorg og traumer 

Etter det fjerde IVF forsøket blir jeg gravid. Jeg holder den positive graviditetstesten i hånda mi, som en juvel. Jeg har aldri sett en positiv graviditetstest komme fra min egen urin, aldri, noen gang før. Det er aller første gange to blå streker har noe med meg å gjøre. Vi går inn i sommerferien med en dis av lykke. Jeg kan ikke drikke alkohol, og jeg nyter det. Når vi kommer hjem, skal vi på ultralyd. Da er jeg i uke 11. Det som skulle møte oss der, er heller ikke til å tro. Kaldt glidemiddel og en ultralyd føres over magen min. På skjermen ser vi en svart pose. Ingen tegn til bevegelse, ingen tegn til liv. Det er dødt. Noe i meg på det tidspunktet visner. Jeg setter meg opp i gynstolen. Løfter den ene foten, den er så tung. Så den andre. Slipper meg ned på gulvet. Henter tak i trusa mi. Som jeg har brettet fint sammen med buksa på stolen. Gynekologen vet heller ikke hva han skal si. Men han rekker meg noen piller. Disse skal sette i gang aborten. Den spede kroppen min har aldri føltes tyngre å holde oppe. Halsen snører seg sammen, jeg får ikke ut en lyd. Hodet føles numment. Den overveldende gleden jeg følte, for bare noen minutter siden, er borte. Den er ikke noe mer. Den er tatt i fra meg. Hvorfor? Har ikke vi fått nok? Jeg er ikke klar for å anerkjenne dette. Så jeg har ikke lyst til å forlate rommet. Det føles ut som jeg aksepterer det som har skjedd ved å forlate rommet. Men gynekologen har flere pasienter, så jeg må ut. Vi rykker tilbake til start. Til null. Det er ihvertfall slik det føltes. Og rent teknisk, så er vi også det, på sett og vis. 

Det er en mening med alt, kanskje du også har hørt det før? Hvis noen hadde sagt det til meg etter aborten. Da tror jeg faktisk at jeg hadde vært i stand til å slå. Likevel. Det er mulig å komme på sporet av den tanken. Men jeg måtte få tid og lov til å komme dit selv. Kjenne på det selv. Uten at noen andre sa det. Det positive var jo at jeg hadde vært gravid, kroppen min hadde for første gang noensinne klart å bli gravid. Og det er jo mye mer enn null. På det her tidspunktet vet fortsatt ikke våre venner hva vi går gjennom. Men nå føler jeg på et brått behov for å fortelle det. Men jeg er ikke særlig godt forberdt. «Jeg har vært gravid, vi har forsøkt i 3 år, og nå er jeg ikke gravid lenger. Hade» Det er alt jeg sier i telefonsamtalene til mine tre beste venninner. Det her er en oppvisning i hvordan du tar fra folk, som bryr seg om deg, muligheten til å forstå. Jeg gir de ingen åpning til å la de vise sin støtte. Fra da av bestemmer jeg meg for å være åpen. Dele det vi går gjennom. Både det vi skal gjøre og hvordan jeg har det. Det var en krevende oppgave. Jeg måtte bli kjent med meg selv på nytt. Akseptere denne versjonen av meg selv. Som jeg i så lang tid har mislikt og vært flau over. Men inni meg, langt der inne, ble det vekket en god følelse. En sårbar jente som egentlig ønsker omsorg og støtte mer enn noe annet. Både fra meg selv, og fra de rundt meg. Det var vondt, men også godt å få tak i den delen.  

Tid leger ikke alltid alle sår. Tid kan også gi nye sår.  

Fertilitetsbehandling kan ta tid. Det innebærer flere negative forsøk, nedturer, tap og skuffelse. I alt dette ligger det en sorg. En sorg det kan være vanskelig for mange å sette ord på. En sorg som store deler av samfunnet vårt ikke helt forstår. Men en sorg som tar stor plass hos det enkeltmenneske som står i situasjonen. Vi er vant til å forbinde sorg med å miste noen vi er glad i. Når du lever som ufrivillig barnløs, og samtidig går gjennom en fertilitetsbehandling, har du ikke mistet noen du er glad i. Men det kan utløse sorg på lik linje som dødsfall. I kjølvannet av situasjonen mister du deg selv, og du mister taket om fremtiden din. Veldig mange har bygget opp forventinger, drømmer og håp om hvordan de vil bli som mamma og pappa. Du kan til og med føle deg som en mamma, uten å være det. Hvis jeg ikke kan bli mamma, hvem skal jeg være da? Vil det aldri komme noen etter meg? Det er noen av flere store eksistensielt spørsmål, som kan være krevende å forholde seg til.  

Akspet og sorg henger tett sammen. Å akseptere hjelper sorgen videre. Men et spørsmål mange pasienter stiller meg er, hva skal jeg akseptere? Når du står i en IVF behandling er du ikke klar for å akseptere et liv uten barn. Det skal du ikke heller. Sorgen i en IVF behandling er annerledes. Situasjonen er ikke avklart, som gjør det vanskelig å bearbeide en sorg fullt og helt. Et ord jeg bruker ofte sammen med mine pasienter er ventesorg.  Det du sørger over, er det du fortsatt jobber for å få, men som du samtidig er redd for å ikke få oppleve. I samtaler med pasienter bruker vi mye tid på å setter vi ord på sorgen sammen. Infertilitet er ikke anerkjent på samme måte som en sykdom, men det er en sykdom. Det er heller ikke anerkjent som en livskrise på samme måte. Vi skal ikke sammenligne for å sammenligne. Men noen ganger trenger vi noen knagger å henge det på, for å forstå hvilke utfordringer og belastninger vi snakker om. Når vi sammenligner det med noe kjent, kan det gjøre det lettere å forstå.  

Vi ser at det kan være lettere for den som har fått en kjent alvorlig diagnose, å snakke med de rundt seg, enn hva det er for den som opplever infertilitet og ufrivillig barnløshet. Sosial støtte er en viktig faktor for vår psykiske helse under og etter en livskrise. Den manglende kunnskapen om infertilitet og ufrivillig barnløshet i samfunnet, gjør det vanskeligere å forstå, og gjør rommet for empati og omsorg smalere. 

Gi sorgen og følelsene dine plass.  

Følelser er aller mest skadelig når de ikke får plass.   

Vi er forskjellige når det kommer til håndtering av de vonde og vanskelige følelsene denne livssituasjonen bringer med seg. Og vår psykiske helse påvirkes av hvordan vi håndterer følelsene. Hos noen kan den enkleste strategien være å distrahere seg vekk fra følelsene. Disse menneskene fyller tiden med mye å gjøre, slik at de ikke har tid til å føle, kjenne etter. Andre lar seg selv overveldes av følelsene. De opplever at de ikke får til å gjøre noe fordi følelsene er i veien, de er der hele tiden. Begge disse mønstrene er skadelig for vår psykiske helse. Jeg vet veldig godt hvor krevende det kan være å endre på et mønster som føles kjent i en ellers usikker situasjon. Jeg har vært der selv. Likevel er det en nøkkel til god psykisk helse å bli bevisst på eget mønster, og åpne opp for endring for å kunne få det litt bedre.   Disse forskjellene jeg har beskrevet for deg betyr i praksis at noen trenger å trene seg på å gi følelsene plass, mens andre trenger å trene seg på å legge det bort. Det som gir vår psykiske helse den beste flaten å stå på er balansen. Følelsene tar plass, om vi ikke gir de plass. Men de kan ta over oss om vi ikke setter noen grenser.  

Tanker, bekymringer og grubling  

Fertilitetspasienter lever med en konstant pågående usikkerhet på om de kommer til å lykkes eller ikke. Hvis behandlingen tar tid kan denne usikkerheten bli enda tyngre å bære på grunn av erfaring som snakker med negativt fortegn. Erfaringen de sitter med er at det ikke går og det påvirker den psykiske helsen inn mot fortsettelsen. Det blir tyngre og tyngre å finne de kreftene for å mobilisere for et nytt forsøk. Gjøre seg klar for å ta imot og håndtere mulig enda en skuffelse.  

Fertilitetsbehandling er altoppslukende. De forbruker energi og krefter både fysisk og psykisk, og det meste settes «på vent» i denne tiden. Behandlingen kan ta stor plass i hverdagen. Om du ikke har prosessen i tankene, er mye som skal huskes på, blant annet sprøytene som skal settes på et bestemt tidspunkt, som ikke tar hensyn til om du er på fest, jobb eller på en restaurant. Det kan være mellom talene i et bryllup eller på et tilfeldig offentlig toalett.  

Grubling og bekymringer er helt normalt, men det kan være slitsomt og skadelig for vår mentale helse om tankespinnet aldri tar pause. Hjernen vår har stor kapasitet. Som pasient i en IVF behandling er det normalt å tenke på det som har vært, og samtidig forestille seg hva som kan komme til å skje.  

Jeg tror ikke det er mulig for ufrivillig barnløse i en IVF behandling å ikke bruker tid og energi på dette. Det er slik det er.  

Fravær av glede og dårlig livskvalitet 

Flere av de jeg snakker med i jobben min forteller at de ikke har det bra i livet sitt, slik det er akkurat nå. De strever med å kjenne på glede i det de har og i det de gjør. En av åraskene til at veldig mange IVF pasienter mister evnen til å være i nåtiden er pga overtenking. Det hindrer oss i å koble oss på nåtdien, og dermed mister vi også sjansen til å nyte den.  

Hvorfor er det så vanskelig for IVF pasienter å ikke tenke på egen situasjon. Hvorfor er det så vanskelig å få grep om tankekjøret? Hjernen vår er opptatt av å ha oversikt og kontroll over situasjonen. Hjernen vår liker ikke løse tråder. Dette kan vekke stressreaksjoner i kroppen. Det økende stresset i kroppen din gjør at du setter i gang tankekjør.  

Infertilitet fikk meg til å stoppe å leve. På et tidspunkt var jeg levende, men jeg levde ikke. Jeg forberedte meg hele tiden på nedturer. Jeg var konstant i beredskap. Små siere, som innsett av et embryo, ble en potensiell fare for en ny nedtur. Jeg gleder meg ikke over noe som var knyttet til forsøkene våre, men det verste var at gleden av å gjøre andre ting ble også borte. Jeg hadde ingenting å se frem til, glede meg over eller se tilbake på med glede. Jeg turte rett og slett ikke å slippe til gleden, jeg var livredd for å være lei meg. Det jeg ikke så var at det endte med at jeg var lei meg hele tiden. 

Nå kunne jeg trengt å snakke med noen. Du har helt sikkert kjent på den følelsen, men likevel ikke gjort noe med det. Visste du at det å faktisk dele dine bekymringer, tanker og ubehag med noen kan være med på å beskytte din psykiske helse? Når du sitter med alt det som er vondt og ubehagelig inni deg, kan det fort bli vanskelig å sortere og du kan føle at bekymringene og tankene dine blir deg. Når vi snakker med noen, deler det vi tenker og føler, så er det med på å plassere tankene utenfor deg selv. Så den slipper å skape like mye uro inni deg. Vi kan faktisk til og med føle oss litt bedre bare ved det faktum å ha delt det med noen.  

Jeg var nødt til å gjøre en endring for å kunne fortsette  

Jeg må få det litt på avstand. Sakte, men sikkert finne en måte å leve godt i denne vonde situasjonen. Akkurat nå er jeg redd. Redd for å møte folk, i frykt for å bli presentert for ny graviditet. Jeg er sjalu. På alle andre. Så blir jeg sykmeldt. Det holdt ikke med 2 uker, det ble 8 mnd. Mislykkafølelsen var total. Ikke en gang jobben min fikset jeg.  

Et sterkt barneønske føles ikke ut som et valg. Det kjennes helt eksistensielt ut for egen lykke, verdi og mening i livet. Noen velger å ikke få barn, og det skal være helt greit. Men for de som ønsker seg barn, kjemper for å få det, men fortsatt står der uten, føles det som et levende truame. Du kan ha et sterkt morsinstinkt, selv om du ikke har vært gravid engang. Men du har ikke noe barn i vogna eller på armen og forklare atferden med.  

Jeg hadde en jobb å gjøre med kroppen min, for å få hjernen min i balanse. Angsten for at et nyinnsatt embryo skulle falle ut, ja, rett og slett slippe taket. Hadde gjort meg stillesittende, og inaktiv. Jeg forstod at jeg måtte utfordre denne angsten. Fysisk aktivitet var skummelt. Ikke for resultatet av behandlingen, embryoene eller en graviditet. Det var skummelt inne i hodet mitt. Mine valg rundt trening ble styrt av frykt. Jeg turte ikke å trene i frykt for å ødelegge noe. Det ble en snuoperasjon som skulle vise seg å være en av de viktigste prioriteringene jeg gjorde.  

Det er vanskelig å sette et barneønske på pause, når du selv opplever at det eneste som kan gjøre hverdagen og livet ditt bedre er en positiv graviditetstest. Å ta pause handler om å ta vare på seg selv. Og jeg er så glad for at denne prosessen lærte meg nettopp det. Som mamma trenger du også å ta pause. Men å stoppe opp, ta aktive valg for å hente seg inn, krever trening.  

Under forsøk er det vanskelig å ha fokus på andre deler av livet. Som også kan skape verdi, men mening og mestring i en slik situasjon popper altså ikke opp av seg selv. Det må velges. Derfor er det smart å lage en liste før IVF prosessen starter. En liste med hva du setter pris på å gjøre, smått og stort. Ting du liker å gjøre alene, og sammen med andre. Den kan også inneholde ting du har hatt lyst til å gjøre, men enda ikke gjort. Hvem liker du å være sammen med, hva gir deg overskudd og hva trenger du når du har det vanskelig? Så kan du ta den frem, når alt føles fælt.  

Alt har blitt annerledes. Relasjonene mine. Prestasjonene mine. Tankene mine. Jeg har blitt annerledes. Det er sorg. Mennesker i fertilitetsbehandling lever i sorg, selv om de kan vise glede. Fertilitetspasienter er eksperter på å ta seg sammen og ta på seg den berømte masken. Og her har vi også en jobb å gjøre. For å kunne skape den gode dialogen, trenger vi at du som står i situasjonen viser hvem du er. Viser denne versjonen av deg selv. Det var en del ting som falt på plass i meg da jeg anerkjente at jeg fikk lov til å bruke sorg som begrep om min egen situasjon. Hva er meningen med meg? Hva er meningen med livet mitt om jeg ikke kan få barn. Å oppleve negative forsøk og abort utløser tap av identitet som gravid og kommende mamma.  

Det er så sykt fristende å komme med en løsning på andres følelser. Vi ønsker jo bare at de rundt oss, de vi er glade i skal ha det bra. Men følelser skal ikke fikses, de skal anerkjennes, forståes og lyttes til, ikke fikses, så vil de gå over. Av og til er situasjonen bare dritt. Da trenger dritten å bli sett, hørt og forstått.  

Bli kjent med deg selv 

Bli kjent med deg selv som fertilitetspasient. Det gjorde jeg. Og derfor vet jeg også hva du kan komme til å føle når du åpner opp for alt du har holdt tilbake og skjult. Aksepter at dette er en del av deg. Det er en midlertidig periode hvor du vil ha andre behov, og kanskje trenger å sette andre grenser. Det er først når du tar plass i det livet du lever akkurat nå at du kan vite hva du har behov for.  

«Jeg må vite at du skjønner at jeg skal bli gravid. Det finnes ikke noe annet alternativ.» Jeg lener meg forover mens jeg ser på legen. Vi vet ikke hvor lang tid det her kan ta, men vi skal gjøre alt vi kan for å gjøre deg gravid Mari. Det holder ikke, selv om alle vet at det er det som skjer. De prøver. De gjør sitt beste. Vi prøver. Vi gjør vårt beste. Men ingen kan noen gang garantere. Jeg likte på ingen måte dette, men prosessen hadde likevel fått meg til å nærme meg en aksept på at jeg ikke hadde kontrollen på dette. Jeg trengte å fokusere på det jeg kunne gjøre noe med. Meg selv, min hverdag, mitt liv som IVF pasient. 

Men så ble jeg blir gravid. Etter 5 mislykka forsøk, 1 abort og en periode på nesten 4 år blir jeg gravid. Og denne gangen gikk det hele veien. På det sjette forsøket lyktes vi. Og vår eldste datter kommer til verden en høstdag i 2014. På vårt åttende forsøk ble jeg gravid med tvillingene. I dag er vi mamma og pappa til tre nydelig barn, som er vårt alt.  

Min erfaring er at det hjelper å høre om andre som lykkes med behandlingen du selv skal gjennom. Håpet er det vi har å holde oss fast i. Det er håpet som driver oss fremover. Håpet kan være skummelt å kjenne på. I perioder så holder vi det på avstand. Det er helt normalt og helt ok. Men handlingene dine viser at du bærer på et håp. Du fortsetter å kjempe. Å streve med å bli gravid er det tøffeste jeg noen gang har kjent på. Og jeg skulle ønske at flere visste og anerkjente at infertilitet kan føles ut som den skumleste opplevelsen i livet. Men for å komme oss videre, både gjennom behandling og etter endt behandling, trenger vi å akseptere at det ikke ble lett for oss. Vi trenger ikke å like det, men sånn er det.  

I mange år kjente jeg på en vond, sår og ensom følelse av å ikke kjenne meg like mye verdt som de som klarte å bli gravid på egenhånd. Men, ingen er god eller dårlig på å bli gravid. Og nedsatt fertilitet, definerer aldri hvem du er.  

Avslutningsvis, fra meg til deg 

Aldri glem hvor langt du har kommet, alt du har gått gjennom og alle gangene du har kjempet, selv om det har føltes umulig. Alle gangene du ville gi opp, men likevel klarte å møte en ny dag.  Det du har fått føle på kroppen. Den styrken du har, når du føler deg svak.  

Det er vondt å føle at du trenger anerkjennelse for det som alle andre gjør for gitt. Ingen ser at det koster å møte opp på jobb. Ingen ser at det koster å komme på i et selskap med mange mennesker. Ingen ser at det koster å delta i barnedåp. Men du mobiliserer krefter hver eneste gang. Jeg ser det. Og det er det mange flere som gjør. Fordi du er ikke alene.  

Alt godt