Et portrett av Anita Krohn
Tekst: Ellen Arnstad | Foto: Desiree Mattsson
Hun har vært Tinteguri, profilert toppleder og opplevd at moren tok selvmord.
Hun lærte av sin far at det er «Godt nok for de svina,» og det har hun brukt som et mantra videre i livet.
Det handler om å være mer enn bra nok.
Basta!
Hun er en av de mest profilerte kvinnelige lederne i Norge.
Nå er hun på flere arenaer gjennom ulike styrelederverv i EU og i Norge, som samfunnsdebattant i Aftenposten og E24, forfatter av tre bøker og nylig som designer av sine egne dresser gjennom selskapet Khronsuits som hele familien er en del av.
De første dressene er selvsagt røde og presidenten i Norges Fotballforbund, Lise Klaveness, hadde nylig på seg den røde dressen på TV hos Lindmo.
Det kan ikke bli mer Girl Power.
Vi snakker fortsatt om kvinnelige ledere.
Ingen snakker om mannlige ledere.
De er jo normen. Det som er helt vanlig.
Mannen. Som leder.
Vi har kjent hverandre i mange år. Vi har heiet på hverandre i ulike roller opp gjennom årene. Jeg forsto hvor krevende jobben som administrerende direktør i Innovasjon Norge kom til å bli.
Jeg introduserte Anita Krohn Traaseth for norske designere for mange år siden.
Og hun fulgte opp med å bruke norsk design i mange sammenhenger da hun representerte Norge i utlandet gjennom jobben i Innovasjon Norge.
Da vi møttes til dette intervjuet i Friida takket hun meg for at jeg var der for henne når hun trengte det.
Det satte jeg stor pris på.
For meg var det en selvfølge. Vi drar ikke stigen opp etter oss.
Vi heier på bra damer og vi støtter hverandre.
Og det kan blåse skikkelig på toppen.
Det har vi begge erfart.
Kvinnelige toppledere i Norge skal ikke ha for høye hæler, for korte skjørt eller gjøre for mye av seg.
Vi skal aller helst tilpasse oss.
Ikke mene for mye. Ta ordet eller kjempe for kvinnesaker.
OM KVINNEDAGEN
Ideen om en internasjonal kvinnedag ble lansert i begynnelsen av forrige århundre i sammenheng med kvinners kamp for stemmerett.
Kvinnedagen ble vedtatt som en nasjonal markering av det amerikanske sosialistpartiet i 1908, og den første markeringen ble avholdt 28. februar i 1909.
I Norge ble den internasjonale kvinnedagen feiret første gang i 1915.
Det ble ikke en regelmessig markering før etter annen verdenskrig.
Etter FNs internasjonale kvinneår i 1975 ble 8. mars i 1977 gjort om til en FN dag.
I 1986 danner Gro Harlem Brundtland kvinneregjeringen som gikk verden rundt.
- 8. Mars handler om mangfold som er noe av det viktigste i samfunnet vårt.
- 8. Mars handler fortsatt om mange kampsaker både nasjonalt og internasjonalt.
- 8. Mars handler fortsatt om at kvinner må rekke opp hånda.
Hvilket forhold har du til kvinnedagen, Anita?
– For meg er dette en viktig dag. Likestilling handler i bunn og grunn om mangfold og menneskerettigheter. For alle kjønn.
Jeg tror på innsikt og kunnskap. Det er ingen fasit på det å være feminist annet enn at jeg arbeider for kvinners likestilling og frigjøring.
Og sakene jeg kjemper for handler helt klart om en bedret maktbalanse på toppnivå i næringslivet. Her har jeg forutsetninger til å bidra. Norge har kommet langt, men vi har fortsatt en lang vei å gå. Jeg skal feire den internasjonale kvinnedagen, 8. Mars i København hos den norske ambassadøren og der er fokuset å dele fakta og innsikt, og søke et sterkere kvinnenettverk i Norden.
OM KVINNEHELSE
Kvinnehelseutvalget har nylig levert en 300 siders rapport med fakta og forslag om kvinners helsesituasjon til helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol.
Det mest provoserende er mangelen på oppfølging av tiltak etter den forrige rapporten for 25 år siden.
Kvinner har dobbelt så høyt sykefravær som menn, de jobber langt mer deltid enn menn og typiske kvinnesykdommer er fortsatt lavstatussykdommer.
Kvinnehelse har generelt lav status, men nå skal det bevilges en milliard til forskning på såkalt kvinnehelse, et utvalg ledet av Christine Meyer (kvinnehelserapporten.)
Hva tenker du om kvinnehelse i et samfunnsperspektiv?
– Det er ingen tvil om at det mangler forskning og midler til forskning på kvinner.
Og det handler om alt fra å føde barn til overgangsalder.
Vi bør også grave dypere i det at norske kvinner er de mest sykmeldte i verden.
Jeg har tre døtre og det er ikke en vekt i mitt hus. Vi snakker heller ikke om hva vi kan spise, eller hva vi ikke kan spise.
Min far sa alltid, uansett hva jeg hadde på meg, «at du er så fin Anita.»
Positiv feedback tidlig fra foreldre på kropp og utseendet er viktig. De største negative tilbakemeldingene til oss selv, står vi ofte for selv.
Hva med psykisk helse. Du mistet moren din i selvmord da du var 19 år?
– Alle kan vi ha en dårlig dag i ny og ne, men det er noe helt annet å være dypt deprimert. Det er viktig å forstå forskjellen på at det er normalt å ha noen dårlige dager av og til og det å være alvorlig syk.
Det var vanskelig å forholde seg til andres forventninger etter at hun var død. Forventinger om hvordan jeg skulle sørge.
Søsteren min og jeg dro av gårde med mammas røde Nissan-bil til København.
Vi måtte på mange måter kjøre «sorgen» av oss.
Når vi kom hjem, var vi bestemt på å gå videre.
Vi hadde ikke noe annet valg.
Og vi skulle ikke ha dårlig samvittighet.
Mitt mål har alltid vært å gi håp.
Jeg har lært at jeg har vært igjennom posttraumatisk vekst (PTG) som betyr økt personlig styrke, bedre relasjoner til mennesker rundt meg, nye prioriteringer i livet og en slags ny og dypere mening i livet.
Til tross for sorg og smerte.
Anita Krohn Traaseth skriver følgende i boken «Godt nok for de svina» om moren før selvmordet:
«Min mamma var en av de beste. Hun var så intelligent og sterk, og samtidig så skjør og naiv. Jeg så voldsomt opp til henne. Hun gråt ofte. Hun lo ofte.
Mamma hadde perioder da hun var så langt nede at jeg satt oppe om natten og prøvde å overtale henne til å ville leve.
Jeg bodde mesteparten av tiden hos pappa. En natt i juni 1992 ropte han på meg fra første etasje.
Jeg ble redd da jeg gikk ned trappen og så fortvilelsen og usikkerheten i blikket hans.
Det sto en fremmed mann i døråpningen. Pappa forklarte at det var presten.
Mamma var død. Dagen etter sankthansaften.
Jeg gråt til jeg besvimte og sovnet.»
OM Å LADE OPP
Du har et høyt tempo, er åpen om at det å trene ikke er noe for deg, så hva gjør du for å holde energien oppe?
Jeg sover godt gjennom natten, og ofte, gjerne tre dager i uken med 40-50 minutter på ettermiddagen når det er ekstra hektisk.
Også har jeg lært meg hvem og hva jeg skal bruke tid på, og hva og hvem som tapper meg for energi. Å prioritere. Å planlegge. Å være forberedt.
Ja, jeg har lært at det å lage en ‘dreiebok’ for eget liv, velge det som passer mine nære og kjære, selv om andre måtte mene noe om det – er mer enn godt nok.
