KJØP OMEGA 3 FRA FRIIDA SHOPPEN

Kroppspositivisme – På tide å gi litt faen? 

Tekst: Nora Worren Endelig er det sommer, og for de fleste av oss betyr dette lange dager på stranden med bading og soling, antrekk bestående av så lite som mulig for å få bukt med varmen, og deilige rekemiddager på kveldene. Men, dessverre er ikke denne deilige opplevelsen av sommeren universell. Mange mennesker opplever å […]

Kroppspositivisme – På tide å gi litt faen? 

Tekst: Nora Worren

Endelig er det sommer, og for de fleste av oss betyr dette lange dager på stranden med bading og soling, antrekk bestående av så lite som mulig for å få bukt med varmen, og deilige rekemiddager på kveldene. Men, dessverre er ikke denne deilige opplevelsen av sommeren universell. Mange mennesker opplever å ikke være «nære nok» samfunnets skjønnhetsidealer, og dette påvirker i størst grad kvinner1. Dette antas å i stor grad være påvirket av sosiale medier, media ellers, samt et historisk objektifiserende kvinnesyn. Kvinner har i mange år blitt sett på som objekter, og våre kropper utsettes daglig for seksualisering og hyperseksualisering.  

Objektifisering og hyperseksualisering av kvinnekropper

Et eksempel på slik hyperseksualisering er at kvinner må skjule sine brystvorter. Så vil gjerne mange kvinner si «ja, men det gir jo mening at vi kvinner må skjule niplene våre?». Da vil jeg spørre, «jaså, hvorfor det?». Hvorfor gir det egentlig mening at 50% av jordens befolkning må skjule en del av sin kropp, som den andre 50% ikke må? «Jo, fordi kvinners nipler er jo seksuelle» – men er de egentlig det? I så fall hvorfor? Og hvem har seksualisert oss så kraftig at vi må skjule en del av oss selv? Her kaster gjerne mennene inn «ja, det er flott det! Dere trenger ikke skjule dem for oss! Det ville jo vært nydelig å se pupper overalt» – men nettopp dette er selve problemet – dette er hyperseksualisering. Jeg vil ikke seksualiseres, jeg vil eksistere som jeg er! 

Når kvinner opplever slik objektifisering og seksualisering av kropp daglig, er det ikke rart at dette er noe vi tenker veldig mye på – sammenligning av seg selv med andre, eller overfokusering på «uperfektheter» som valker, fett, strekkmerker, blodårer, hår og alt annet som kan kritiseres, er vanlig. Men det å ha hår og fett og strekkmerker er jo helt normalt? Det er en del av å være menneske, og en del av å være kvinne.

Kroppspositivisme og verdsettelse av mangfold

Er det egentlig så viktig å være så «perfekt»? Er det egentlig viktig i det hele tatt hvordan kroppen vår ser ut, når den lar oss gjøre så mye gøy? Min kropp lar meg vandre gatelangs Paris i timevis, den lar meg bade når enn jeg vil, og den lar meg danse natten lang når jeg vil det. Kroppen min lar meg nyte solen, og den er jo bare beholderen som sjelen, tankene og hjertet mitt oppholder seg i?  

Det å være tynn eller formfull eller slank eller fyldig eller sterk har ingen verdens ting å si når vi har så mange ting å oppleve. Og hvem skal du egentlig være fin for? Og hvorfor i all verden er du ikke fin nok akkurat nå? Hvem har bestemt hva som er «perfekt», og kan ikke vi bare bestemme oss for at vi er perfekte akkurat nå, akkurat som vi er?  

Kroppspositivismen fokuserer på dette; ikke på å glemme bort sunnhet, bevegelse og balanserte måltider, men på inkludering. For hvordan kroppen vår ser ut trenger ikke ha noe som helst å gjøre med hvor sunne vi er – det kan faktisk være det stikk motsatte. Å være liten kan være minst like usunt som å være stor, og det er på tide å legge fra oss tanken om at kroppen vår bestemmer vår verdi eller hvor vakre vi er. 

Utfordre skjønnhetsidealene og omfavne egen skjønnhet

Kommentarer som «oj, så tynn og fin du har blitt», «jeg hater strekkmerkene og valkene mine», eller «nå har du lagt på deg litt, ja» hører ikke hjemme noe som helst sted. Å kommentere på andres kropper kan være ekstremt ødeleggende, uansett om du mener det positivt, og det samme kan negative kommentarer om egen kropp rundt andre også være. Det du hater ved deg selv er det en stor sjanse for at andre også hater ved seg selv, for vi blir alle utsatt for de samme skjønnhetsidealene. Ville det ikke vært fantastisk om vi refererte til strekkmerker som tigerstriper, og fett som noe som beskytter og varmer oss?  

Min verdi er hvert fall mye mer enn skinnposen jeg kommer i – og jeg skal bade som bare det i sommer, spise masse is og vannmelon, og jeg skal få alle rundt meg til å føle seg så vakre som de er. Jeg skal rett og slett gi litt faen i disse skjønnhetsidealene, og jeg skal føle meg vakker. Fordi hvorfor ikke? 

artikler du kanskje vil like