Den skumle sårbarheten – om voksne vennskap

Tekst: Malene Vilnes  Jeg gikk forbi en venn i går. En jeg pleide å dele det meste med. Vi snakket om sånt vi ikke snakker med alle andre om, vi delte sorger og gleder, var der når livet buttet imot på sitt umiskjennelige vis.   Idet vi passerte hverandre utvekslet vi begge så vidt et tynt […]

Tekst: Malene Vilnes 

Jeg gikk forbi en venn i går. En jeg pleide å dele det meste med. Vi snakket om sånt vi ikke snakker med alle andre om, vi delte sorger og gleder, var der når livet buttet imot på sitt umiskjennelige vis.  
 
Idet vi passerte hverandre utvekslet vi begge så vidt et tynt «hei», før vi så ned og gikk videre. Vi er nemlig ikke «sammen» lenger. Hun har slettet meg fra alle sine sosiale medier og livet sitt forøvrig. Og jeg? Jeg er for feig til å prøve å fikse det.  

Om noen hadde fortalt meg da jeg var 13 og vennskapene mine var det viktigste i livet (sidestilt med forelskelsene) at jeg som 39-åring skulle oppleve vennefloker, ville jeg ikke trodd på det. Voksne var på den tiden mennesker jeg var overbevist om at hadde livet på stell. Også vennskap.  

Sånn er det imidlertid ikke. Mange voksne strever med vennskap. Ikke bare med ensomhet eller følelsen av å ikke være inkludert. Vi strever med misforståelser, sjalusi, tilkortkommenhet og usikkerhet.  

Illusjonen av et travelt liv og forsømte vennskap

Venninnen som dumpa meg har nok sine grunner. Hun gjorde det ved å avvise en kaffe jeg initierte til, men trolig er grunnen at hun tror jeg ikke bryr meg nok om henne. Ofte har hun sagt sånt som at «du har så mange», eller «du har det jo så travelt». Trist nok går vi voksne rundt og antar en hel del om hva andre tenker. Hun har for så vidt rett i begge deler; jeg har mange og jeg har det travelt. Men hun tok feil i antagelsen som ligger bak: at jeg ikke ønsker henne i livet.

Likevel skjønner jeg at hun tror at jeg ikke har plass.

Da jeg var 13 ble skoledagboken min fylt med «BFF» og «love U 4E», skrevet av vennene mine med glitrende kulepenn. Som voksen lyser den smekkfulle kalenderen min mot meg som en klisjé. Like klisjefylte er den evige «vi MÅ få til den kaffen en dag», eller den evinnelige utsettelsen av vinen jeg har prøvd å få til å drikke sammen med venner, siden i fjor.

For andre er det annerledes, kanskje er mangelen på avtaler i kalenderen som et stumt brøl. Venners instastory kan være smertefull å scrolle seg gjennom, der den fylles av andres liv, levd uten deg, med en følelse av å sitte alene og se på.

Instagram vs. Realitet

Ikke tro på alt du ser.  
 
I min instastory skjer det tilsynelatende mye, men i voksenlivets travelhet lider vennskapene mine. Jeg har ikke tid til å prioritere dem. Da venninnen min satte det på spissen ved å skrive «jeg tror vi dropper den kaffen, jeg», etter nok en avtale hun trolig antok at jeg ikke kom til å følge opp, kunne jeg lagt meg flat. Jeg kunne sagt at jeg var lei meg for at jeg ikke hadde hatt så mye tid til henne, at jeg visste jeg ikke hadde levert som venninne, at jeg på ekte ønsket å ta tak i vennskapet. 

Men jeg lot det være, og unnskyldte meg med at det var hun som valgte å avlyse. Gjør det meg til en god venn? Nei. Hjelper det å si «ja, men hun har jo ikke igjen så mange andre i livet, heller. Hun må se på seg selv»? Nei. Hva med «du kan ikke noe for at det skjer mye i livet ditt. Du har mann og barn og mye som skjer på jobb og ellers, når skal du ha tid til å pleie vennskapene dine?» Svaret på dette er «det kommer an på». Det kommer an på hva en ønsker å sitte igjen med i livet.

«Vennskap for voksne»

I arbeidet med boken «vennskap for voksne», som jeg har skrevet sammen med psykolog og professor Frode Thuen, har jeg blant annet intervjuet en rekke mennesker. Det som går igjen hos samtlige er at for å ha gode vennskap i livet må du pleie dem. De krever vanning, gjødsel og kjærlighet. Og hvordan staves ofte kjærlighet? Jo, slik: TID. 
 
De menneskene som sitter igjen med gode venner i livet sitt nevner flere ulike grunner, men fellesnevneren er tid. 
 
Heldigvis skriver Frode mye om det at ikke alle vennskapene krever like mye. Det finnes mange ulike typer vennskap, og det er ikke slik at alle trenger like mye næring for å blomstre. Mellom annet finnes det både aktivitetsvenner, festevenner, trøstere, og andre typer vennskap omtrent skreddersydd for ulike behov og situasjoner. 
 
Men sjelevenner, den ene eller de få som du slipper helt inn, de kan det være lurt å ta den vanskelige praten med. Sette ord på sånt som kanskje ligger der og skaper avstand og en lengsel etter å komme nær igjen, dersom noe har skåret seg.  

Det første sårbare steget

Det er først ved å tørre å ta det første steget og vise sårbarhet i det å sette ord på det du føler, at det kan legges nytt grunnlag for at vennskap skal gjenoppstå.  
 
Det er også slik du får nye nære venner. Du må gradvis åpne opp for samtaler som handler om mer enn det overfladiske, og kanskje svare ærlig på det ofte stilte spørsmålet «hvordan går det, egentlig?» 
 
Det er noe av det skumleste vi mennesker vet, tror jeg; å sette ord på sårbarheten i oss, og i alle fall å innrømme våre feil og mangler høyt. Tolvåringen min ville kalt det «cringe», følelsen av skam som kommer til overflaten. Men som med alt annet vi vil endre på i livet kommer vi ikke utenom å face det vi frykter.  

Omtrent like vanskelig kan det være å tørre det som kommer i neste ledd på listen: å prioritere. Velge noe bort for å velge det du innerst inne vet du ønsker. For mange blir dessverre livet levd uten å våge å slippe inn det som kunne blitt nære relasjoner. Fordi vi ikke turte å si det vi egentlig følte og fordi det var en lettere utvei å fylle tiden med noe annet.