Tekst: Pia Von Hirsch
Som psykolog tilknyttet FRIIDA er min intensjon å bidra med kunnskap om psykisk helse som kan hjelpe kvinner. Jeg vil gjerne innlede med å se på kvinners utfordringer i en større sammenheng, fordi jeg tror det å bli oppmerksom på rammene vi lever innenfor kan gjøre det enklere å være sunt selvhevdende – og det er godt for den psykiske helsa det!
Likeverd gir bedre psykisk helse
Kvinnehelse… Jeg smaker på ordet og kjenner at jeg på mange måter syns det er frustrerende at det er nødvendig å rope høyt om kvinnehelse og kjempe for kvinners helse i 2023. Men kvinnehelse er en viktig likestillingssak, og vi er ennå ikke likestilt.
Likestilling handler om å sikre forskjellige folk med ulike forutsetninger samme muligheter i samfunnet. Likestilling handler altså ikke om å behandle alle likt, det handler om å sikre et likeverdig tilbud til alle, og ta hensyn til forskjellene som eksisterer imellom oss.
Vi får ikke like muligheter i livet, når kvinners helse har blitt nedprioritert så altfor lenge, på systemnivå. Kvinner i dag er mer syke og i behov av helsehjelp, men det er kanskje ikke rart når man har forsket så mye mindre på kvinners kropp og helse, og gitt kvinner behandling som har vært utformet med mannen som mal, til tross for at vi har ulik biologi?
Kulturen påvirker både kropp og sinn
I tillegg til at vi har ulik kropp og er dem som bærer frem barna og tar brorparten av de fysiske og psykiske utfordringene som følger med, er det flere kulturelle forhold som bidrar til at belastningene vi står i er annerledes.
Mange peker på hvordan tradisjonelle utdannings- og yrkesvalg, og følgelig forskjeller i sosioøkonomisk status og arbeidsbelastning, i stor grad kan forklare forskjeller i menns og kvinners helsetilstand.
Ufrivillig deltid, og ulønnet arbeid i hjemmet og med barn, er en belastning som ikke kan løftes nok. Vi har nemlig et samfunn som systematisk nedvurderer alt omsorgsarbeid, med dårligere lønn og vilkår, eller bare fravær av lønn.
Beskjeden er fremdeles at det som opp igjennom historien har tilfalt kvinnens liv: mellom-menneskelig ansvar og omsorg, er mindre viktig.
Og det er det selvsagt ikke. Samfunnet ville kollapse uten kvinnen og alt hun tradisjonelt sett – og i moderne tid – bidrar med. Hvis vi kunne komme dit hen at alt det som forbindes med det «feminine» berømmes og anerkjennes i like stor grad som det menn tradisjonelt sett har drevet med, ville flere av oss slippe å stå i den ubarmhjertige spagaten vi står i nå. Man har nemlig i stor grad forsøkt å nærme seg likestilling ved å jobbe for at kvinner skal inn i mannens form: bli lik og behandles likt.
Kvinnen er en ressurs
Det er rundt dobbelt så mange kvinner som menn som strever med angstlidelser og depresjon. Kvinner forsøker tre ganger så ofte å ta livet sitt, og selv om det ofte er menn som gjennomfører, ligger det uhorvelige mengder lidelse bak et selvmordsforsøk. Jenter og kvinner blir langt oftere utsatt for vold og overgrep, og slike traumer resulterer ofte i komplekse, langvarige og sammensatte symptomer og plager. Det er i tillegg ofte jenter og kvinner som havner i pårørenderollen – som tar ansvar og tar vare på andre som har det vondt. Og det å være pårørende til noen som er fysisk eller psykisk syk, eller strever med avhengighet, er svært belastende, det er faktisk direkte helseskadelig.
Det jeg forsøker å peke på her, er at kvinnen ikke er et problem, men er ressurs. Vi har et systemisk problem! Og det kan ikke løses på individnivå. Det krever politisk vilje og innsats å skape en bærekraftig og varig endring.
Det eksisterer nemlig enda en forskjell mellom menn og kvinner:
Kvinner er faktisk allerede bedre enn menn på å ta individuelle valg som ivaretar god helse slik det er per dags dato! Kvinner har bedre levevaner, f. eks ved at de spiser sunnere, trener mer og følger opp helsen sin ved å oppsøke helsehjelp raskere når noe er «off».
Kvinner tar altså på et vis i større grad vare på dem rundt seg, óg på seg selv.
Selvhevdelse fremfor skam
Jeg tror noe av det kvinner som gruppe kan ha særdeles stort utbytte av, er å jobbe for å være mer selvhevdende.
Om hver enkelt kvinne forsøker å håndtere all skjevheten og belastningen ved å kikke innover og forsøke å endre seg selv, fikse seg selv, og ta enda mer ansvar, blir hun utmattet. Hun får det vondt, hun kan føle at hun mislykkes, og begynne å skamme seg for å «ikke få det til og ha det bra nok».
«Jeg skjønner ikke meg selv og andre godt nok», «Jeg klarer ikke tenke og føle riktig», «Jeg bør nok ta et kurs, lese enda en bok, innføre sunnere vaner og rutiner for #selfcare». «Hvis jeg bare jobber hardt nok og er dedikert nok», «Hvis jeg bare er smart nok og flink nok,» «Hvis jeg faktisk klarer å forbedre meg selv – da vil jeg ha det godt hele tiden».
«Andre klarer det, se på henne! Se på henne! Se på henne!»
Det er vel og bra at moderne kvinner er bevisste og opptatt av selvutvikling og psykisk helse, for det trenger vi virkelig. Men hvis man er totalt individualistisk i sin tilnærming, og blind for rammene vi lever innenfor, kan dette raskt bli en diger fallgruve: en kilde til skam.
Skam skaper stress. Skam er en følelse som får oss til å ville skjule, late som, spille roller, tilpasse oss, endre oss, forbedre oss: dette skaper også ensomhet. Og stress og ensomhet er forløpere for psykiske lidelser.
Det er sunt for oss å bli oppmerksomme på urettferdigheten som ligger til grunn i systemet, få kontakt med sinne og vende det utover – heller enn å implodere. Når vi legger merke til rammene og blir frustrerte, blir det nemlig enklere å finne kraft og mot til å jobbe for å være mer selvhevdende: stille flere krav og sette tydeligere grenser, fremfor å presse oss selv mer og strekke oss enda lenger.
Vi må jobbe for å øke forståelsen for at kvinner opplever belastninger og utfordringer som menn ikke opplever. Helsen vår har blitt nedprioritert. Rollen vår har blitt nedvurdert. Vi har mye til felles som gjør at vi er usedvanlig godt rustet til å kjenne oss igjen i hverandre, hvile hos hverandre og støtte hverandre – vi må bare våge å snakke ærlig og høyt om det vi opplever, akseptere hverandres sårbarhet, og heie på hverandre når vi prioriterer behovene våre – ikke la malplassert skam få diktere og styre våre handlinger!
