KJØP OMEGA 3 FRA FRIIDA SHOPPEN

Når den du savner mest er deg selv

Tekst: Malene Vilnes Det er først ved å tørre å ta plass i ditt eget liv at du klarer å se hva som er viktig for deg.   Våkner du av og til med lite eller ingen livsgnist, eller med klump i magen? Ligger stresset som en tung og grå sky over hodet? Kanskje er du […]

Når den du savner mest er deg selv

Tekst: Malene Vilnes

Det er først ved å tørre å ta plass i ditt eget liv at du klarer å se hva som er viktig for deg.  

Våkner du av og til med lite eller ingen livsgnist, eller med klump i magen? Ligger stresset som en tung og grå sky over hodet? Kanskje er du i konstant alarmberedskap; det er lite som skal til for at du mister balansen. Noe sitter fast i halsen, du kjenner et trykk i brystet. Som om noe på innsiden prøver å fortelle deg at du er på feil kurs. Livet du lever føles ikke helt…som ditt?  

Tør du å møte blikket ditt i speilet og stille deg spørsmålet: Hvem er jeg egentlig? 

Det gjorde jeg, og derfor vet jeg hva som kan skje den dagen du gjør det samme. 

Jeg var så sliten av å prøve å leve opp til det jeg trodde verden forventet av meg at jeg ble syk. I årevis hadde jeg prøvd å håndtere livet ved å sette opp en plettfri fasade. Bak den kunne jeg putte alt kaoset: tankene som sa at jeg var en bedrager, ikke god nok, at jeg var feil. En elendig mamma, arbeidstaker, kone, datter, venn. Et mislykket menneske, som kun hadde en ting å gjøre: ta meg sammen og bevise for verden at jeg hadde noe her å gjøre. Ved å please andre, jobbe hardt, bite tennene sammen og overse stemmen inni meg et sted, den som ba meg om å stoppe opp og heller lytte til meg selv. Jeg durte på i maksfart. Her skulle livet presteres og varene leveres. 

Kampen innenfra – Den jeg en gang var, før jeg lukket henne inne.

I kjølvannet lå en spiseforstyrrelse, angst, depresjoner og den evige følelsen av tilkortkommenhet. Og: et stadig større savn etter å få være den jeg egentlig følte meg som.  

For dypt inni meg et sted, bak alt stresset, jaget, fortvilelsen og utmattelsen lå det noe jeg hadde fortrengt: Den jeg en gang var, før jeg lukket henne inne. 

Hun som likte å synge høyt, le med magen, og som følte seg fri, levende og sterk. Hun som ikke hadde begynt å rette seg etter det andre fortalte var riktig. En som ikke sammenlignet seg med de som var best i alt, som ikke navigerte etter det omgivelsene gav positiv respons til. Hun som enda ikke hadde lært å ta så mye hensyn til all den indre kritikken at hun levde i tråd med seg selv. For vi var alle der en gang. Men dessverre er vi alt for mange som lukker oss inne bak et skall. Et slags beskyttende skjold støpt for å gi verden en korrekt maske. Vi blir tidlig opptatt av å ønske ros og aksept, og ofrer lett glede og egen mening med livet, for å heller høste beundring fra andre – skryt for å være flinke, snille og gode.

Vi legger bort det vi elsker å gjøre og det som er helt naturlig for oss, for å tilpasse oss det verden ser ut til å kreve. Om det er for å leve opp til familiens idealer, skolens krav, vennenes respons, kjærester, slekt, media, sosiale medier, eller hva det enn er vi får av input. Men hver gang vi velger å lytte til noe annet, mister vi en del av oss selv.

Til slutt ender vi opp med å ikke vite hvem vi er.  

Vi glemmer hva som gir fryd i hjertet. 

Glede i brystet. 

Hva som gjør oss sinte, for sinne skal vi undergrave. 

Hva som får oss til å le – jenter skal ikke gapskratte 

Hva som gjør oss ville og kåte – det ser ikke så bra ut når man slår seg løs i senga, det er valker og hengepupper og annet som kommer i veien. 

Listen er lang. 

Men det finnes en vei ut.  

Du kan være den som sier stopp, og våger å ta plass i ditt eget liv. 

Min reise

Min metode ble å søke hjelp hos en psykolog, men også hos to kvinner jeg beundret. Hos psykologen fikk jeg hjelp til å sortere kaoset, og ikke minst verktøy som hjalp meg å snakke den indre kritikeren i mot. Jeg brukte lang tid, men fikk gradvis tatt tak i gamle følelser som satt fast i halsen, og annet jeg hadde undertrykt for å slippe å forholde meg til det. Vit at det du legger lokk på ikke vil gi deg fred før du tar det frem og ser på hva det er. Og at verken skam eller troll tåler dagens lys. Bare prøv å si høyt det du er så redd for! Ved å tørre å sette ord på det jeg fryktet mest; at ingen kunne elske meg om de fikk vite hvem jeg egentlig er, og ved å øve meg på å anerkjenne alle sidene mine – både de jeg så på som sterke og svake, var det som om jeg gradvis knuste skallet mitt. 

Aksepter deg selv

Jeg måtte øve på å tørre å ta frem igjen alt jeg hadde skjult fordi jeg var redd for å ta plass. Jeg sa høyt at jeg elsker å skrive, jeg elsker å formidle, jeg står gjerne på en scene, jeg kan fint si høyt det jeg mener, jeg ønsker å påvirke, jeg vil ha en stemme der ute. I tillegg var det som om jeg stadig fikk større behov for å ta på farger og rette ryggen. Rød leppestift? Ja, hvorfor skal ikke jeg ta på det? Rød dress? Visst søren. Jeg utfordret meg på arenaer det jeg før hadde latt være å delta. Som på skidag med klassen til sønnen min, fordi jeg ikke er god på ski, eller ved å omgås mennesker jeg egentlig var litt redd for, fordi jeg tenkte at de var kulere og smartere enn meg. Jeg tok på høye hæler på viktige møter, og begynte å stå for mine egne meninger, i stedet for å jatte med. Slik fortsatte jeg å avdekke lag på lag av sånt som jeg hadde stengt av for, i frykt for hva andre skulle tenke. Og med det tok jeg mer plass i mitt eget liv – som meg! 

“La det være fest på en tirsdag!”

Og hvordan jeg fikk hjelp av fra de to kvinnene jeg beundret? Vel, dette var min bestemor og en annen kvinne på over 80 år, som jeg ble kjent med som besøksvenn i Røde Kors, og de hadde virkelig levd liv bak seg! For det første viste de meg hvordan jeg kunne gi mer faen. De kunne si sånt som «Ikke gjem deg! Ta på farger! Bruk hatt! Bruk rød leppestift, og la det være fest på en tirsdag!». De ba meg om å omfavne livet, og fortalte at jeg skulle ta meg selv mindre høytidelig. Jeg – som kunne la være å kline med mannen, fordi jeg fryktet min egen dårlige ånde, slo meg plutselig løs på helt nye måter, og det føltes helt befriende. Ba om mer lønn på jobb, badet naken i havet, fikk med meg venninnene mine på byn i nattkjolen. Jeg begynte å leve mer.  

Men de gamle damene hjalp meg også å finne tilbake til det som gav meg fryd i hjertet. For det å tørre å ta plass i eget liv handler ikke bare om å ta på den røde leppestiften og gå for det du drømmer om. Det handler også om å finne rom for det du egentlig liker av alle de små tingene som til sammen skaper livets mest magiske øyeblikk.  

Bli kjent med deg selv

Du vet, tid til kaffen om morgenen, å dra pusten godt ned i magen, den praten med venninnen din, å være en tullete mamma, plante blomster, bade i havet, lese den romanen, rydde i klesskapet og sørge for å kle på deg det du føler deg som deg i, (ikke det andre har sagt du ikke kler. Jeg trodde for eksempel at jeg ikke kunne gå i svart eller sånt som fremhevet rumpa – den var så diger. Hallo. Jeg elsker svart og sånt som strammer over rumpa!) 

Og det beste av alt? Nå kjenner jeg  henne jeg møter øynene til i speilet. Jeg vet hva som betyr mest for henne. Her kommer poenget med at det er først når du tør å ta plass i livet ditt at du vet hva som er viktig for deg: jeg er ikke lenger i tvil om hva som er viktig for meg, for jeg er blitt så vant til å stole på meg selv og lytte til min egen stemme, at jeg vet til enhver tid hva jeg ønsker. Det er ikke kaos lenger. Med det mener jeg ikke at det er rolig og stille her. Neida, jeg er både vimsete, høylytt, en som vil ha orden, men som likevel roter. Jeg glemmer ting, prøver å gape over for mye, og jeg både banner for ofte og deler for mye med for mange. Jeg er litt drama. Sånn er det.  

Men det er en del av meg, og det har jeg akseptert.  

Vær deg selv

Jeg er blitt hun dama jeg kunne gått i krigen med og visst at hun hadde ryggen min. Jeg trenger ikke lenger krykkene i livet mitt, som det evige spørsmålet: «hva syns du?», fordi jeg trengte at andre bekreftet meg.  

Ved å tørre å ta plass på de arenaene som er viktige for meg, er det lett å si nei til de andre. Vi kan ikke være over alt. Å ta plass er å tørre å prioritere. Ved å si ja til det du ønsker må du nødvendigvis si nei til noe annet – også til andre mennesker.  Men det er også greit. Det er ikke alle som skal være med videre på reisen din, når du tar steget ut og står støtt på dine egne bein – i deg selv, som den du er. 

artikler du kanskje vil like