Tekst: Eline Hørte
Jeg har gått gjennom to operasjoner og fått satt inn 28 skruer i ryggen på grunn av skoliose. Uten trening er jeg sikker på at jeg hadde forblitt i et smertehelvete.
Som 13-åring kunne jeg ikke delta på vanlige aktiviteter uten å få uutholdelige smerter i ryggen. Jeg ble raskt henvist til røntgen, og fikk deretter påvist skoliose. På dette tidspunktet var ryggen min 15° skjev, men veldig vond til tross for relativt liten skjevhet.
Skoliose er en muskel- og skjelettlidelse som skaper en skjevhet i ryggsøylen. 0,5-3% av Norges befolkning har skoliose, og 80% av pasientene er jenter. Som oftest oppstår skoliosen i barne- og ungdomsårene , som er en svært sårbar tid i livet.
Fra jeg fikk diagnosen og til jeg ble operert på rikshospitalet gikk det ett år. I denne ventetiden vokste skjevheten i ryggen min fra å være 15° til 87° skjev. Dette året er det tøffeste jeg har hatt i hele mitt liv. Hver eneste dag var preget av grusomme smerter. Jeg kunne ikke gå, stå eller sitte i mer enn et kvarter av gangen. Jeg var og tungpustet som følge av at den ene lungen min lå i klem, og store deler av dagen var jeg sengeliggende. Jeg levde i et smertehelvete.
Da det endelig var tid for operasjon hadde jeg blitt 14 år gammel. Jeg forsto ikke helt hva jeg snart skulle gå igjennom. Jeg var redd, liten, forvirret og usikker – men jeg hadde et inderlig håp om at livet mitt skulle bli bedre. Dessverre gikk ikke denne operasjonen etter planen, da kirurgene fryktet lammelser og inngrepet måtte stoppes før ønskelig resultat. Jeg var nå omtrent 47° skjev.
Jeg ble bedre, men ikke bra nok.
De neste tre årene besto fremdeles av daglige smerter, redusert skolegang og utallige plager. Etter flere samtaler med rikshospitalet bestemte jeg meg for å gjennomføre en ny operasjon som 17-åring. Ett år i forkant av denne operasjonen startet jeg med styrketrening, i håp om å redusere restitusjonstiden etter inngrepet. Siden da har jeg elsket å trene.
Det viste seg at en trent kropp og de beste kirurgene i landet var det som skulle til for at mitt liv skulle bli mulig å leve. Denne operasjonen ga ønskelig resultat, til tross for at den var mye mer omfattende. Ettersom det gamle metallet i ryggen hadde kapslet seg inn med brusk, kom jeg ut av operasjonssalen med 70 brudd i ryggen, to nye metallstenger og 28 nye skruer.
Fra operasjonssal til treningssenter
Heldigvis viste det seg at treningen i forkant ga resultater. Etter noen måneder var jeg tilbake på treningssenteret – mitt fristed.
I dag er det 3 år siden siste operasjon. Det er surrealistisk å tenke på at jeg måtte lære meg og gå på nytt for andre gang i mitt 17 år gamle liv, med 70 brekte bein i ryggraden, for tre år siden. Og nå står jeg på treningssenter med 150 kilo på vektstangen. Det er nesten ikke til å tro.
Styrketrening har blitt min smertelindring, både fysisk og psykisk. Nå har 7 år av mitt 20 år lange liv blitt påvirket av smerter daglig, i større eller mindre grad. Det er en påkjenning for kroppen, og for hodet. Det viste seg at to svært omfattende operasjoner, styrketrening flere ganger i uken og en sterk kropp var det som skulle til for at livet mitt skulle bli mulig å leve.
Uten trening er jeg sikker på at livet fremdeles hadde vært preget av sterke smerter, og jeg vil påstå at treningen har reddet livet mitt.
Motivasjon til å hjelpe andre og spre håp
Det å få påvist en sykdom som kan påvirke utseende og proporsjonene på kroppen din som 13 år gammel var ikke enkelt. Ungdomsårene er vanskelig nok fra før av, og jeg synes dette var svært tøft. Jeg var såkalt «usynlig» syk, som vil si at man ikke kan se på meg at jeg er syk, ved mindre du faktisk ser ryggen min. Det er jo i utgangspunktet en positiv ting, men det kan også være utfordrende. Dersom man traff meg på gata eller trening, ville ingen ha tenkt at jeg har en alvorlig sykdom. Jeg har flere ganger opplevd å bli mistenkeliggjort som følge av at jeg er godt trent, og hvordan jeg ser ut. Det har vært belastende å bli behandlet slik, og jeg synes alle skal være forsiktige med å uttale seg om andre uten å kjenne til deres historie.
Jeg vil mest sannsynlig aldri få et smertefritt liv, og jeg må akseptere at dette er realiteten for meg. Det er ikke bare sykdommen som er belastende, men også alt som følger med. Jeg vet at ryggen min aldri vil fungere optimalt, men jeg ønsker heller å fokusere på hva jeg faktisk får til. Trening er dagens høydepunkt, og jeg er så takknemlig for at jeg klarer å holde et høyt aktivitetsnivå i hverdagen. Dette er med på å forbedre smertene mine, og ikke minst livskvaliteten min.
I en alder av 20 har jeg klart å utdanne meg til å bli personlig trener, kostholdsveileder og snart mental trener og rehabiliteringstrener. Jeg trener fem til seks ganger i uken, og har endelig et godt liv.
Min største drøm er å hjelpe alle som trenger det, ettersom jeg aldri fikk dette selv. Alle legene sa jeg måtte trene, men jeg fikk aldri veiledning på hvordan jeg skulle trene. Det er nettopp derfor jeg valgte å bli personlig trener. Jeg ønsker å være et forbilde og gi håp til alle i samme eller lignende situasjon som meg. Jeg ønsker å motivere, inspirere og hjelpe andre med muskel- og skjelettplager til å bruke trening som medisin.
Jeg har kommet langt fra da jeg var 13 år gammel. Hvis jeg kan klare dette, så kan du også. Jeg føler meg så heldig, takknemlig og stolt som har kommet meg dit jeg er i dag – men det hadde aldri skjedd uten styrketrening og pågangsmot.
