Tekst: Pia von Hirsch |
Hei søster, du skal ikke ta litt bedre vare på deg selv da? Gi deg selv litt mer kjærlighet? Slike oppfordringer kan virke direkte provoserende på mange, som er lei av at alt individualiseres, og i økende grad etterspør systemiske tiltak. Så jeg skal være tydelig fra start: jeg mener vi lever i et temmelig livsfiendtlig hamsterhjul, og at ekstremt mye av den lidelsen som eksisterer her til lands fordrer politiske, ikke individuelle, løsninger.
Når det er sagt så lever vi her. Akkurat nå. I denne strukturen. Vi har i dag, vi har oss selv, og de vi lever rundt og med. Vi kan forsøke å påvirke strukturene der vi har en reell mulighet, og utover det er det antakelig best å gjøre det man kan for å ha det godt i sitt eget liv, i den tilmålte tiden man har. Jeg har en sterk tro på kjærlighet som den største kraften, om vi bare klarer å frigjøre den. Og at jo mer vi frigjør ovenfor oss selv, jo mer vokser og smitter den.
Denne teksten skal handle om nettopp det, om å praktisere egenkjærlighet, for sin egen og sin nestes skyld. I et system som kan virke destruktivt og ødeleggende, hvor vi drukner i materialisme, prestasjon, og kronisk distraksjon, kan man kanskje kalle det et radikalt og livsbejaende opprør?
Egenkjærlighet er en praksis
Jeg liker konseptet egenkjærlighet, fordi det rommer mye, men er håndgripelig, og enkelt for mange å forstå. Vi kan dele det i to: å velge med kjærlighet for selvet, og å møte selvet med kjærlighet når livet er vondt. Og hvis vi tar dette arbeidet på alvor kan vi gjøre en god del for å forebygge stress og ensomhet, og på lengre sikt utvikling av psykiske plager og lidelser.
Flere har spurt meg om alt vil bli bra hvis de bare lærer å elske seg selv. Og svaret er nei. Den menneskelige opplevelsen vil alltid innebære smerte, men om man er glad i seg selv og god mot seg selv, kjennes gjerne smerten mindre overveldende og mer overkommelig.
Det å bli glad i seg selv kan fremstå som et veldig fjernt og hårete mål, om man har vokst opp med for lite kjærlighet, for eksempel uten en følelse av å bli elsket ubetinget av sine omsorgsgivere, eller uten en opplevelse av å bli akseptert og verdsatt som man er i de formative årene. Mens det å behandle seg selv med godhet er mer tilgjengelig for de fleste.
Og dette er poenget. Egenkjærlighet ikke er en uhåndgripelig tilstand man må strebe etter, men en konkret praksis. Jo mer du praktiserer egenkjærlighet, enten du er glad i deg selv eller ikke, enten du føler du fortjener det eller ikke, enten det faller seg naturlig for deg eller ikke, så vokser kjærligheten. Litt etter litt. Når selvet vårt får observere og oppleve kjærlige handlinger, som skaper nye følelser og rom inne i oss, samt nye koblinger i hodet og tankene, vokser den. Når vi behandler oss selv som at vi er verdige og viktige, er det rett og slett som at vi gradvis lærer oss selv til at, ja, det er sånn det er. På den måten styrker vi selvfølelsen vår med praksisen.
Egenkjærlighet fordrer oppmerksomhet og energi
Vi kan tenke at de aller viktigste ressursene vi har er vår oppmerksomhet og energi. Hva vi velger å bruke denne oppmerksomheten og energien til, er avgjørende for om vi har det bra. Du, som jeg, har et indre batteri som går tomt om det ikke lades. Og det kan være krevende å få ladet i et hektisk samfunnsmaskineri hvor folk sliter med å få tid til helt basale ting som å sove og bevege seg nok, hvile og spise godt. Mange er hele tiden på vei fremover mot neste gjøremål, mot neste sjekkpunkt på listen, kun oppstykket av pauser hvor man blir enda mer overstimulert, overveldet og sliten – fordi man distraherer seg fra seg selv og ubehag med eksempelvis underholdning, scrolling, shopping, trening, sosialisering, mat eller rus.
La “kresenheten” komme til gode for deg selv
Det å ta seg tid, og ta styring over disse dyrebare ressursene og bli litt mer “kresen og gjerrig” er for mange et utrolig viktig første steg, på veien mot et liv preget av mer kjærlighet. Hvis man har hatt høyt tempo og vært lite fokusert på seg selv og sitt indre liv over tid, er man nødt til å jobbe aktivt og hardt for å lære seg til å bremse, stoppe opp, gi seg selv mer forsinkelse før man reagerer og velger, sette mer grenser, si mer nei, skape rom for mer stillstand, nedetid, og tomrom, så man kan evne å høre seg selv, og få kontakt.
Verdien av å velge med kjærlighet for selvet
Hvordan i alle dager skal man velge med kjærlighet for selvet? Når man har klart å stoppe mer opp og har et ønske om å fylle på? Her finnes det antakelig tusenvis av formuleringer og svar, men jeg vil fremheve at du først og fremst må lære å lytte til følelsene dine.
Følelsene dine er signaler som kommer fra kjernen din, innerst der inne. De er ment å varsle deg om dine behov. De inneholder altså livsviktig informasjon om deg. Du trenger tross alt noen signaler å styre etter, om du skal kunne jobbe for å gi deg selv det du trenger.
Når du har det vondt er det stort sett fordi det er noe du trenger (et behov som ikke er dekket) og når du har det godt er det stort sett fordi du får det du trenger (et behov dekkes). Dette er en grov forenkling, men den tydeliggjør sammenhengen mellom følelser og behov.
Mange har aldri lært å ta valg for å ivareta seg selv og sine egne behov, helt enkelt: for å gi seg selv gode indre opplevelser. Mange har opp igjennom prioritert å levere, gjøre riktig, innfri på uttrykte og innbilte krav, og gjøre andre fornøyd, mer enn de har prioritert å kjenne etter innover og søke seg mot aktiviteter og menneskemøter som skaper eksempelvis glede, stolthet, iver, interesse, engasjement, gnist, ømhet, lyst, behag, trivsel, ro, trygghet eller kjærlighet. Aktivitet som bidrar til at man har det godt inni seg: og fyller på batteriet.
Mange av dem jeg møter i terapi syns det er utrolig vanskelig å nyansere de gode indre opplevelsene, og vet lite om hva de liker, og hva som gir dem gode følelser. Det høres kanskje banalt ut for noen, men denne utfordringen finnes i alle samfunnslag – overfladiske suksesskriterier i vår kultur har ingenting å si: jeg har samarbeidet med både anerkjente forskere, respekterte politikere og beundrede næringslivstopper som har det veldig vondt, blant annet fordi de aldri har forstått verdien av å velge med kjærlighet for selvet.
Resultatet over tid blir ofte stress, uro og angst, slitenhet, utmattelse og nedstemthet. Det preger dem som er rundt oss, dem som er glade i oss, og i uendelig stor grad dem som er avhengige av oss. Menneskene vi møter er tjent med at vi praktiserer egenkjærlighet, at vi tar ansvar for å forsøke å lytte innover og eksperimentere med hvordan vi kan lade vårt eget batteri, og gi oss selv muligheten til å kjenne på det som er godt for oss i livet.
Verdien av å stille opp for seg selv når livet er vondt
En ting er å bruke oppmerksomheten og energien sin med omhu, og velge aktivitet som fyller på og lader oss opp – som gir oss gode opplevelser og følelser. En annen ting er å øve seg på å romme det vonde i livet. Og det er faktisk minst like viktig, og ofte mer utfordrende.
Er du der for andre når de har det vondt? De du er glad i? Mange vil svare ja. «Jeg trøster vennen min når hun har det vondt.» «Jeg sier jeg er her, at hun kan ringe meg.» «Jeg gir en klem og lager mat til henne.» «Jeg lytter og viser interesse uten å dømme». «Jeg kommer med støttende, oppmuntrende og kjærlige ord.»
Selvomsorg er å gi seg selv kjærlighet og medfølelse, når man har det vondt.
Uansett hvor klok og emosjonelt moden du blir – så vil du oppleve vonde følelser. Hvorfor? Fordi du er et menneske som lever sammen med andre mennesker, og som trenger andre mennesker. Og du og andre mennesker, trenger aldri akkurat det samme. Det er derfor umulig å få alle sine behov dekket umiddelbart og til enhver tid.
Det er normalt å ha vonde følelser daglig, og i alle fall ukentlig – det er faktisk sunt, og et tegn på at du har kontakt med signalene som kommer fra innsiden og kroppen din. Følelser er aldri farlige eller slemme, de er bare følelser. Signaler som skal si noe om hva du trenger og ønsker deg. Hvis du er kjip mot deg selv når vonde følelser melder seg, kan det utvikle seg til mer alvorlig og begrensende lidelse.
Mange kan kjenne seg dårlige når de får vonde følelser, og møte seg selv med nedvurdering, kjeft, kritikk, bagatellisering og latterliggjøring: «Åh, jeg er så sutrete, vanskelig, hysterisk, masete, klagete, bortskjemt, kravstor!» «Åh jeg burde bare ta meg sammen!» «Åh, jeg burde ikke ha det sånn nå, det er bare helt dustete». En del kan også straffe seg selv og sabotere for seg selv, holde igjen på goder, eller isolere seg fra andre mennesker, selv om man egentlig trenger støtte og trøst.
Den store øvelsen da, er å være den varme, forståelsesfulle og kjærlige vennen for seg selv, når man er f. eks trist, melankolsk, lengtende, ensom, redd, nervøs, engstelig, urolig, sinna, irritert, forbanna, frustrert, rasende, misunnelig, sjalu, flau, angrende, eller skamfull. Det er å lytte til, snakke til og behandle seg selv som man ville ha behandlet en man er glad i.
Dette er på mange måter den ultimate formen for egenkjærlighet. Dersom man er lite glad i seg selv og selvfølelsen er skjør, er dette gylne øyeblikk hvor du kan lære deg selv og din egen kropp, at du virkelig fortjener og er verdig medfølelse og omsorg fra deg selv og andre, når du har det vondt inni deg. At du er verdifull som du er, uansett hva. Selv når du ikke er på topp, presterende og mestrende.
Jeg håper med dette jeg har klart å motivere noen av dere til å praktisere mer egenkjærlighet i perioden fremover, så vi kan inspirere og dele det med hverandre, og så kjærligheten kan få fortsette vokse, smitte og bre seg, i en verden som tidvis kan virke rimelig kjølig.
La oss varme det vi har muligheten til å varme!
