FRIIDA | Kvinnehelse på nett
Portrettet: I TV-skjermens speilbilde

Portrettet: I TV-skjermens speilbilde

– Da jeg var livstruende syk og totalt utmattet, tenkte jeg; Nei, nå må jeg ta meg sammen! Nå må jeg søren meg gå på snowboard kurs, sier Hedda Kise (49) mens hun ler galgenhumoristisk. Jeg hadde jo fått beskjed om at hvis man har angst og er deprimert, så er det viktig å komme seg ut og gjøre aktiviteter.

Tekst: Jennifer Moi | Foto: Privat

Lysbrytningene i det store romslige hjemmet, kaster glans over de lyse krøllene til Hedda, sminken ligger perfekt i komplementær farger og det er ikke vanskelig å se hvorfor Hedda hørte hjemme på TV-skjermen i beste sendetid på TV2. Lukten av kanel og sukker fra cappuccinoen, fyller det rosa kjøkkenet som er proppet med maksimalistiske detaljer og «kunst på kunst» på veggene. Det mest iøynefallende er et stort maleri av Hedda med et grønt eple i den ene hånden og en revolver i den andre.

Denne høsten er hun aktuell med et trettitalls foredrag for næringslivet, proppfullt av verktøyene vi trenger for evnen til endring og arbeidsglede. De forskningsbaserte verktøyene er velprøvde av Hedda selv, som i dag sjonglerer mellom mammarollen for fire barn og to bonusbarn med flere ulike arbeidsoppdrag: programleder i TV2, lederutvikler i FRONT Leadership, og kommunikasjonsrådgiver og tekstforfatter i KISE kommunikasjon. Som billedkunstner er hun aktuell med utstillinger i Trondheim og Røros denne høsten.

Som fast spaltist i FRIIDA har Hedda Kise et brennende ønske om å bidra til søkelys på behandlingen av kvinner i helsevesenet.

PORTRETTET: HEDDA KISE

Som fast spaltist i FRIIDA har Hedda Kise et brennende ønske om å bidra til søkelys på behandlingen av kvinner i norsk helsevesen – for dama har hatt skikkelig uflaks med helsa – og nærmest blitt mobba og spytta på i det offentlige. Man kan lure på om det å bli hasteoperert for hjernesvulst, mitt i ammingen av de ett år gamle tvillingene hennes, ikke var nok.

I 2007 var Hedda mye hos fastlegen, hun følte seg livstruende syk og veldig dårlig. Men etter siste møte med legen følte hun seg sykere enn noen gang, og fastlegen hadde sagt at hun måtte slå seg til ro med at hun hadde en fødselsdepresjon og angst for sykdom.

– I så fall, er jeg alvorlig psykisk syk, tenkte Hedda, som hadde fått en ukes sykemelding istedenfor tilbud om psykiatrisk behandling. Hun hadde sjonglert full programleder-jobb med lange dager i opptak, og fullamming av tvillingene, fra de var seks måneder gamle. Nå var de akkurat blitt ett år gamle, og mamma Hedda var helt tom. Da hun kom hjem drev journalisten i henne, til en sannhet som skulle ende opp i det verste mareritt.

Sympati-MR

– Hva skjedde da du konfronterte fastlegen?

– Dette var jo i 2007, så det var jo så vidt man kunne Google, men jeg søkte meg frem til at jeg hadde symptomer på nevrologisk sykdom, ikke psykisk sykdom.

Hedda klamrer seg til kaffekoppen i det hun tar sats;

– Så da gikk jeg til legen og sa at; Vet du hva? Jeg vet du mener at jeg har angst for sykdom, men jeg har Googlet meg frem til at det kan være MS. Øynene til Hedda blir blanke og store; – Og så lo legen… Først. …Altså, hun klarte ikke … Hedda sliter med å formulere seg; – Legen syntes tydeligvis at dette var så vilt å foreslå. Så hun begynte å le.

Hedda tar en tenkepause mens hun ser litt vekk; 

– Men så tror jeg hun så at jeg ble sjokkert, for hun stoppet brått å le. Jeg følte meg i hvert fall liten der jeg satt. Hedda endrer toneleie; – Og så la legen stemmen over til en slags babystemme, tok hånden min i sin og sa: Vet du hva Hedda, det tror jeg var en god idé. For nå er du redd, og det er ikke bra for din angst. Og så sa hun at hun ville rekvirere et MR av hjernen min, for å trygge meg. Hvis jeg ikke hørte noe innen én uke, var det ingenting.

Hedda letter på alvoret med en latter og tar en slurk fra kaffekoppen. – Åh, jeg følte meg så dum da jeg gikk ut derfra. Jeg syns jo dette var skikkelig pinlig. Liksom; er det mulig? Er jeg så gæren? Jeg vurderte å droppe MR’en, men heldigvis tok jeg det.

«Jeg syns jo dette var skikkelig pinlig. Liksom; Er det mulig? Er jeg  gæren.»

HEDDA KISE

Etter Hedda hadde tatt MR startet nedtellingen. Sju dager, Seks. Fem. Fire. Tre. To. En. Det var jo selvfølgelig ingenting, bare en «fødselsdepresjon» og litt angst som hadde en tendens til å ta av. Mildt sagt. Men åtte dager etter MR, sent på kvelden, holdt hun på å gå på veggen. Hjernen og evnen til å fatte og begripe gikk utover all forstand, og den hektiske tvilling-ammingen med to litt større barn som løp rundt… Det kunne bare ikke gå. Den nysgjerrige programlederen, journalisten og den normalt tilstedeværende firebarnsmammaen måtte slippe taket. For det gikk bare ikke noe mere. Hedda Kise var dødssjuk, hun bare visste ikke om det. Det vil si. Legen hennes visste ikke om det, for slik det ofte er, får kvinner antidepressiva og diagnoser stemplet med psykisk syk. Fødselsdepresjon, angst, depresjonstressspiseforstyrrelserbipolar lidelseposttraumatisk stresslidelsetvangslidelsepersonlighetsforstyrrelse og kroppspress. Den granskende personligheten til Hedda, og den personen hun utviklet seg som i sin hverdag som programleder og vaktsjef for NRK og TV2 – reddet Hedda. Hun kunne bare ikke slå seg til ro med legens diagnose selvom om hun bokstavelig talt ble gjort til latter av sin egen helsemessige verge.

– Du var firebarnsmamma med to tvillinger på ett år. Du var syk og dårlig. Alene og misforstått, og i et ekteskap som skrantet. Hva var det som skjedde med deg da du ventet på resultatene?

– Det var sånn på dag åtte etter MR’en, så ble jeg akutt verre. Jeg så på TV, og plutselig var det som de snakket et helt annet språk. Et språk jeg ikke forsto et ord av. Hedda ser tomt ut i luften. Hun fortsetter; – Jeg så på hendene mine, for jeg følte ikke fingrene mine. Jeg hadde prikking i tunga og halve ansiktet var numment. Og så husket jeg på det legen hadde sagt: hvis jeg ikke hørte noe innen syv dager, så var det ikke noe galt på MR. Det var angst for sykdom.

Døtrene var syv, fem og ett og ett år gamle. Hedda fullammet tvillinger på ett år.

– Der i sofaen foran TV2’n, kjente jeg på meg selv at; de kan ikke være med meg nå. For hvis dette er psykisk – da er jeg virkelig i ferd med å bli gæren! Jeg ringte familien og ba de hente ungene. De spurte; har du tatt MR? … ja, de tenkte i samme baner som meg. Jeg fortalte at det var åtte dager siden jeg tok MR og at legen mente det var angst. Hedda gjenopplever den natten, og fortsetter; Og, ja, selvfølgelig, de kom og hentet barna.

Ny misforstått giv

– Og så… gikk det to dager til og da tror jeg det var en mandag. Og så tenkte jeg; Nei, nå må jeg ta meg sammen! Nå må jeg søren meg gå på snowboardkurs, Hedda ler høyt med en alvorlig undertone mens hun forteller videre;

Hvis jeg har angst og er deprimert så har jeg jo lært at da bør man gjøre aktiviteter og få noen impulser. Og å bli dronninga i snowboard-bakken har jeg alltid drømt om, så jeg drar på Sandvika-senteret for å kjøpe snowboard. Men hodet mitt funker ikke… Jeg bare rører rundt der. Jeg har regnet ut at jeg går rundt i fem timer på XXL – inn og ut av butikken, og skjønte ingenting.

– Og så, i det jeg tenker at; nå tar jeg bare en snowboard-pakke og går til kassa… akkurat da ringer telefonen fra fastlegen.

MR’en til Hedda Kise viste hjernesvulst og høyt trykk i hjernen, hun ble fraktet rett til intensiven hvor hun tilbragte natten fordi det var høy risiko for slag når som helst. Klokken seks på operasjonsbordet morgenen etter starter en syv timers økt der firebarnsmammaen og nyhetsankerets liv ligger i hendene på nevro-kirurgisk avdeling på Rikshospitalet i Oslo.

De klarer ikke å fjerne hele hjernesvulsten.

Hjernekirurgen på Riksen

Hedda har bare en vag hukommelse av de neste fire dagene på Riksen;

– Jeg husker noen lyder og sånne ting, og det var ganske ubehagelig. Med andre pasienter spesielt, som var veldig dårlige. … Og så kom nevro-kirurgen og spurte meg om han kunne gjøre et forsøk til. Hvorpå jeg sier at; det orker jeg ikke. Jeg tenkte at det er greit at vi tar kvelden liksom. Men så sa han; Du har jo fire barn, så jeg tenkte kanskje at du ville gjøre et forsøk til… og da ble det sånn. Hedda smiler varmt når hun tenker på jentene sine…

– For du tenkte at det var greit at det var… ?

– Ja på det tidspunktet skremte ikke døden meg. Da var jeg jo både så dårlig som jeg var før operasjonen og i tillegg så dårlig som du er etter en syv timers hjerneoperasjon. Og sikkert masse morfin også.

Hedda ler for å lette på alvoret, men alvoret skinner gjennom.

– Og så kom kirurgen; han ville gjøre et forsøk til – men han kunne ikke garantere for utfallet. Han kunne jo komme borti noe, og akkurat det var jo veldig sannsynlig. Hedda drar litt på det, mens hun ramser opp; – Lammelserspråkproblemerhukommelsessvikt… det er jo mange ting som kan skje under en hjerneoperasjon. Sånn sett har jeg vært veldig, veldig heldig.

Hjerneskadet

– Har alt bare fungert i tiden etter?

– Nei! Sier Hedda med et stort utropstegn.

– Ting har ikke fungert. Hedda gapskratter; Unnskyld at jeg ler! Men hukommelsen, den har funka! Det er det som funker hos meg! Og evnen til å være tålmodig og motivere meg til små museskritt med fremgang. Det er helt utrolig hvor frisk jeg er nå!

Latteren til Hedda går over i alvor mens hun tenker tilbake og svarer; – Men det har gått så gradvis. Det tar så innmari mye lengre tid enn hva man kanskje tenker på forhånd. Åresvis. Man blir gradvis bedre og bedre. For min del da.

– Det har også noe med medisiner å gjøre. Da migrene-sprøyta kom for tre år siden, fikk jeg et helt nytt liv. Det er synd at mange som kanskje kunne hatt nytte av den, ikke får den. Migrene kan være en invalidiserende sykdom som gjør deg sengeliggende i lange perioder av livet, og det rammer flest kvinner.

Kunstneren

Midt i stuen finner Hedda ro til å hente frem malepenslene som har fått hvile i noen måneder. Hedda har i lang tid jobbet mot den store TAKE LEAD 2023 – en konferanse for ledere og lederutviklere.

Et møte med kunsten

I stuen til Hedda står staffeliet og malepenslene fremme. På staffeliet står et lerret med et kunstverk hun ikke er ferdig med, «Faith Hope Love». Et motiv hun har malt utallige versjoner av. Inspirasjonen fikk hun etter en opplevelse på en skogstur. Hun liker å tenke på skikkelsene som tre engler.

Høstlyset titter inn gjennom vinduene og bryter på kryss og tvers i det store rommet. Den gyldne tapeten med bomullsblomster på, reflekterer det varme høstlyset. Det er nesten magisk. Midt i stuen finner Hedda ro til å hente frem malepenslene som har fått hvile i noen måneder. Hedda har i lang tid jobbet mot den store TAKE LEAD 2023 – en konferanse for ledere og lederutviklere. Hun bistår næringslivsorganisasjoner med motivasjon, formidling og ledelse. Men akkurat i dag fikk det påbegynte maleriet som har stått og ventet – en gjenforening med billedkunstneren.

Hedda blomstrer selv om høstløvet på den romslige terrassen har begynt å spinne og danse i små virvler. – Hun smiler. Under året hun bodde på sykehuset, forsøkte hun å finne en måte og kommunisere på som ikke gjorde at hjernen ble så sliten. Hun fant ikke ordene, tålte ikke lyd og bevegelser den gangen. Slik var det at Hedda oppdaget kunsten, som også viste seg å være viktig finmotorisk trening. Kunsten fikk en sentral rolle i livet til Hedda, og ble en viktig drivkraft i kampen på veien tilbake til livet og hverdagen. Hedda ble beskrevet som hjerneskadet i media. Livet har vært jævlig tøft.

Vi kan få mye positivt ut av absolutt alt som skjer oss!

– Du sier at flaks er viktig, har du hatt maks uflaks?

– Jeg tenkte i mange år at jeg håper at jeg hadde brukt opp «uflaks-kvota» for hele familien, men så er det ikke sånn dessverre. Men det hadde jo vært fint da, og det var en fin trøst og en fin tanke for meg å tenke sånn. Hedda ser bort på et bilde som henger på veggen av de fire jentene sine. Hun er tankefull, mens hun samler seg og fortsetter;

– Det er mye vi kan gjøre selv, slik at vi kan få mye positivt ut av absolutt alt som skjer oss. Samtidig syns jeg det er veldig farlig med det «positivitets-tyranniet» som jeg har valgt å kalle det. Dette tyranniet om at bare du tenker positivt nok, så blir du friskere. Det er noe av det verste du kan si til et menneske som ligger nede. Hedda er bestemt.

Som foredragsholder for næringslivet og for helsepersonell ser Hedda Kise likehetstrekk.

– I dag jobber jeg mye med lederutvikling og holder på med en master i organisasjonspsykologi og ledelse. Det som slår meg, er at det er de samme rådene som gjelder for ledere i næringslivet, som det jeg har snakket om i pasientforeninger og for sykehuspersonell de siste ti årene.

– Det handler om å se, høre og anerkjenne andre. Det handler om psykologisk trygghet, for helsevesenet kan ikke kurere pasientene alene. De er avhengig av å samarbeide med pasienten. I mange tilfeller, så blir det nesten som en kamp å få den hjelpen man trenger, og det er jeg overbevist om at både koster mye penger og mye livskvalitet. Og dessverre kan det gjøre pasienten sykere.

– Innenfor ledelses-faget snakkes det om at vi går mot den berikende eller tjenende lederen. At lederen skal spørre sine ansatte hva han kan gjøre for at den ansatte trives og topper sine prestasjoner. Forskningen har vist at det er mer effektivt og lønnsomt for næringslivet. Det er en spennende tanke om helsevesenet også kunne fungere på denne måten.

– Så min bønn til politikere og byråkrater er å stole litt mer på pasienten. Særlig kvinner blir avfeid og må tåle å gå med smerter og plager i årevis.

– Da Shabana Rehman holdt foredrag i Jacob kirken, snakket hun om at; Det norske helsevesen tok fra henne håpet, og da hun ba om mer behandling fortalte de henne at; hvis vi bruker penger på deg nå så er det andre pasienter som ikke får. Hedda blir synlig opprørt; – Dette syns jeg er grunnleggende feil! Hvert eneste menneske har like stor verdi. Jeg håper at Shabanas kamp for behandling vil føre til endringer.

Det blir stille i rommet igjen.

Året på sykehuset, med hjemmebesøk og dårlig samvittighet overfor barna og samfunnet.

– Hvordan opplevde du året på sykehuset?

– Overskrift; Dårlig samvittighet. Jeg hadde dårlig samvittighet overfor familien for at jeg ikke var hjemme og tok meg av barna. Jeg hadde dårlig samvittighet overfor samfunnet for at jeg ikke bidro med noe. Jeg hadde dårlig samvittighet overfor andre pasienter for at jeg opptok plass. Jeg hadde dårlig samvittighet overfor venner. Lista var lang.

– Jeg har alltid tenkt at for folk som ligger nede, eller som er syke, eller som på en eller annen måte trenger hjelp; – de skal vi hjelpe! Det har alltid vært en selvfølge, men at jeg skulle være den personen? Det hadde jeg jo ikke sett for meg. Så det syns jeg var ganske tøft.

– Tror du den dårlige samvittigheten er representativt for mange?

– Ja, det er jeg hundre prosent sikker på. For når jeg forteller om tiden på sykehus og NAV i foredragene mine, blir mange øyne blanke. Tårene triller på kvinner og menn. Jeg kunne ønske at vi sluttet å snakke sånn i media som enkelte politikere og komikere gjør om syke mennesker på NAV.

Å være på sykehus er hardt arbeid! Det krever enormt mye motivasjon og stamina, mer enn topp-idrett, men det vanker ingen medaljer eller heder

HEDDA KISE

– Hva har lært av å være syk?

– Å være på sykehus er hardt arbeid! Det krever enormt mye motivasjon og stamina, mer enn topp-idrett, men det vanker ingen medaljer eller heder. Jeg mener jo at det er de som sliter med kroniske sykdommer eller alvorlig sykdom, som er de ordentlige heltene våre. Vi bruker en del skattepenger på toppidretten – noe jeg syns er helt ålreit – for det gir oss masse glede. Men, de blir det jo kasta mentaltrenere etter, mens pasienter må stå i lange køer for en skarve psykolog-time… Som pasient er du utrolig alene, så du må ha en sterk familie rundt deg. Det sa Shabana også. Hun fortalte om seks søsken og en kjæreste som gjorde at hun fortsatt var i live.

Det blir stille, før Hedda fortsetter;

– Vi fikk tak i en en au pair for å hjelpe til med barna det året jeg var på sykehus og rehabiliteringsenter. Hedda lysner i stemmen; – Anna fra Sverige, er blitt datteren min. Jeg er utrolig glad i henne, og hun ble hos oss i ti år.

– Now she has just had her first child, and claims that I have become a grandmother. Hedda laughs warmly. – But I don’t quite agree with that then… I’ve sort of said that I can be a ragtag aunt, but a grandmother… no, it’s too early. Hedda smiles happily; – But I feel that Eide is mine. He is part of our herd, and when mother Anna was going to take a rest during the summer holidays this year, I was the only one he wanted to be with, Hedda smiles happily. – So the day he calls me grandma, I’m sure to think it’s very nice!

Hemmeligheten

– Jeg har sett på kunsten din og la merke til collagen «Life as it Is»… der var det mye smerte og lidelse, kan du fortelle om den?

– Alle munnene på collagen er mine smil fra de første tre årene etter hjernesvulst-operasjonene. Hver gang jeg ble intervjuet, ville fotografene at jeg skulle smile. Motivet handler om at du aldri vet hva som gjemmer seg bak grenene. Det er en dobbelthet. Du trenger kanskje smilet som et skjold mot omverdenen. Samtidig blir du tvunget av omverdenen til å smile selv når du står i din verste krise og gråter innvendig. Vi kjenner alle disse intervjuene med kjente personer som har kommet seg gjennom alvorlig sykdom og sier: «At jeg har blitt så mye bedre menneske», «Nå setter jeg mer pris på livet», «Jeg er takknemlig for sykdommen» og så videre. Men inni seg tror jeg at de bærer på en vond hemmelighet.

– Hvordan mener du at de historiene burde være?

– Jeg mener at mange av disse historiene er bullshit, svarer Hedda tydelig engasjert. – Og jeg tror at det fører til et angstfylt samfunn, for mange går rundt og tror at det bare er dem som ikke klarer å bli friske i en fei. Jeg mener at det er skadelig hvis vi bare fokuserer på det positive. Vi må også få lov til å tenke negativt. For å være hele. Og for å heles. 

– Når du ikke får til å tenke positivt, så føler du deg enda mer ensom. Og de som ikke har opplevd å være syk selv, har ofte liten forståelse for hvor ensomt det er. Det gjør ensomheten enda tyngre å bære. Hedda snakker av egen erfaring. Det er liksom enda en ting du ikke får til. Så da får du enda mer dårlig samvittighet som pasient.

Jeg har laget flere versjoner over dette temaet; «Keeping silent», «The Secret», «Night Secret» og «Day Secret» og… gudene vet hva. Hedda viser frem et av maleriene; – Det er på en måte livets tre, men det kan også sees på som en atombombe av følelser. Du holder de forbudte følelsene inni treet, og de bare vokser og vokser som en eneste stor atombombe av frustrasjon og sorg – og skam over at du ikke får det til. Du får ikke en gang til å være pasient liksom. Og det er jeg overbevist om at gjør oss sykere. Mentalt. Også fysisk fordi alt henger sammen med alt.

På forsiden

I lanseringsutgaven av FRIIDA.no portretteres firebarnsmammaen, programlederen, foredragsholderen og billedkunsteneren, Hedda Kise.

Hun er aktuell som fast spaltist på FRIIDA.no, og har brennende ønske om å bidra til søkelys på behandlingen av kvinner i helsevesenet.

Kan du fortelle mer om The Secret, hva er egentlig hemmeligheten?

– Det kan være veldig mye forskjellig, men den første inspirasjonen fikk jeg av en avis-forside. Det var en statsråd som måte gå av, fordi det var noe hun ikke hadde fortalt Jens Stoltenberg, som var statsminister. Det var et nærbilde av ansiktet hvor hun så opp til siden, samtidig som det sto HEMMELIGHETEN med røde krigs-bokstaver over hele forsiden. Det var en veldig spekulativ forside og jeg la så mye følelser i de øynene.

– Hemmeligheten er ofte at vi undertrykker det negative i livet, som vi egentlig har lyst til å skrike ut til verden, men vi får ikke lov! Vi får på en måte ikke lov av legene, ikke av sykepleierne, ikke av ergoterapeuten, ikke av familien, ikke av vennene våre… Ingen orker å høre på det. Alle sier; tenk positivt, tenk positivt, det er bare å tenke positivt! Derfor tillater vi oss ikke en gang å kjenne på det. Og når vi kjenner på noe negativt, så undertrykker vi det med en gang – fordi det er jo helt «feil» å kjenne på det negative! Og det er hemmeligheten til mange kvinnelige pasienter i Norge.

Innenfor ledelses-faget snakkes det i dag om den store verdien av å dele kompetanse og erfaringer. Forskning viser at en sunn dele-kultur setter fart på utviklingen og gjør oss bedre rustet til å foreta store, nødvendige endringer. Kanskje kan nettmagasinet FRIIDA bli en slik viktig arena for kunnskapsdeling og en katalysator for bedre helse for enkeltindividet? For uansett hvilken hemmelighet du har, så vokser jo hemmeligheter når du ikke deler dem, til en sånn atombombe av vonde hemmeligheter. Derfor tror jeg på å dele. Så kan vi kanskje gjøre om atombomben til en ballong som vi kan slippe lufta ut av.

Kanskje kan nettmagasinet FRIIDA bli en slik viktig arena for kunnskapsdeling og en katalysator for bedre helse for enkeltindividet?

Jennifer Moi

Journalist og tekstforfatter. Senior trendanalytiker.

Redaksjon | FRIIDA.no

Foto: Moi Impact Agency

DEL MED VENNER