Et portrett av Ellen Arnstad
Tekst: Jennifer Moi
Hvis du kommer i en posisjon og får makt
Ellen Arnstad
– og i hvert fall en stemme i en eller annen sammenheng – så må du bruke den. Det er et ansvar du har.
DAMELANDSLAGET MED SUPERKREFTER
Mange har trodd at livet til Ellen Arnstad har dreid seg om stiletthæler, paljetter og media. Men Ellen har valgt å gå foran og tilrettelegge for likestilling og ruste kvinner til kamp. Ellen kommer fra mediehuset Aller Media, og startet som journalist i Akers Avis tidlig på 80-tallet. Fra 1985 var hun journalist i Allers, videre gikk hennes journalistiske virke til Norsk Ukeblad, Nå og deretter noen år som frilansjournalist for TV Norge. I 1990 ble hun reportasjesjef i Allers, og redaktør. I 1994 gjennomførte Ellen en dobbel fødsel: Joachim ble født bare fire timer etter lanseringen av det som ble Norges største mote- og reportasjemagasin, HENNE. Ellen Arnstad har alltid vært en skrivende person, og en ordenes alkymist. Hun har alltid vært stilsikker, og det har alltid vært hjerte i arbeidet hennes, og på den måten har det vært mye Ellen. – Kvinner må få bruke sitt hjerte og sin hjerne, nevner Ellen stadig.
Ellen har betalt en høy pris for karrieren, særlig fra slutten av 90-tallet, da en borende dragkamp mellom jobb og hjem ble en daglig forhandling. Da ble det én tid for å være en av mediebransjens superheltinner, og én annen tid for å være en dedikert og omsorgsfull mor. En tid brukt med kontorordningen, og en annen tid brukt på reise og familieliv. Ellen har skjult alt du ikke ser og båret på en stor hemmelighet. Dobbeltlivet har vært opprivende, men en nødvendighet for å verne og beskytte.
Ellen Arnstad var medieleder fra 1990, og konsernredaktør i (for) Aller Media frem til 2017. Da måtte sønnen, Joachim, flyttet inn på institusjon – og livet måtte bli litt annerledes.
Heldigvis er ikke Ellen Arnstad den eneste dama som har gitt avkall på mye. I dag er det trettisyv prosent kvinnelige ledere i Norge, og et fåtall toppledere.
Veksten av kvinnelige ledere har vært merkbar i takt med innsatsen til mediedronningen og mange viktige foregangskvinner med henne. I Norge har det i samme periode vært en gradvis økende andel mødre som jobber heltid. I dag satser Ellen Arnstad hundre prosent som rådgiver og kvinnehvisker som partner i selskapet Arnstad, Lystad, Brustad i tillegg til å drive sitt eget selskap BedreDamer. Bak fasaden ligger alt du ikke ser, og det å gå i bresjen medfører også et ansvar.
DEN HJERTESKJÆRENDE HEMMELIGHETEN
– ALT DU IKKE SER
– Jeg vil forsøke å sette ord på den indre dragkampen, den evige spenningen og den stadige brytningen mellom det å være yrkesaktiv og det å ha barn, skriver Ellen i den hjerteskjærende boken hennes Alt du ikke ser. En bok som kom etter en tjueseks år lang reise i livet med sønnen, Joachim. De siste nitten årene var et lykkelig, men også et tungt følge inn i den sakte døden. Joachim fikk en progredierende genetisk sykdom som gradvis gjorde at han ble multihandikappet. Ellen beskriver sykdommen som en blanding mellom ALS og demens.
Klangen fra ordene til den tidligere forlagsredaktøren kjennes i maven. Hvordan gikk det med deg, Ellen, midt i alt dette? Dragkampen. Fire meter frem, og to tilbake. Gøy på en kickoff om teambuilding, men ikke fullt så gøy når man vet at hjemme er en liten gutt som vil så mye og en pappa som har sagt fra seg topplederjobben i FN. For Ellen har brytningen mellom yrkesaktiviteten og vissheten om en begrenset tid med den viktigste personen i hennes liv vært hennes store og vonde hemmelighet. Det er ikke bare enkelt å velge jobben, selv om jobben også kan være et fristed. Ellen tok valg for barna Joachim, Alexander og Gabrielle – valg hun visste at bare hun kunne bære. Samtidig følte hun ansvar for sin rolle i næringslivet. Det var et ansvar å bruke den stemmen hun hadde fått, og den unike muligheten som kvinnelig toppleder i Norge. Et av de aller viktigste valgene Ellen tok sammen med mannen, Stein – var å hele tiden beskytte Joachim. Han kunne ikke få vite om sin skjebne. I et intervju med magasinet Tara tar Stein til ordet; – Jeg kunne aldri fortelle hvor dødsens alvorlig det i virkeligheten var. Ellen og jeg hadde lovet hverandre at Joachim aldri skulle få vite sannheten om sin egen sykdom.
— Han ble beskyttet fra offentligheten, og han ble beskyttet fra sannheten. Det var veldig viktig, forteller Ellen.
Han ble beskyttet fra offentligheten, og han ble beskyttet fra sannheten. Det var veldig viktig.
KRISEN FRA HELVETE
– Jeg orket ikke å gå på jobben, og ga de nærmeste rundt meg beskjed. Jeg fortalte konsernsjefen og de jeg hadde nærmest at jeg ikke orket å få spørsmål. Ellen tar en slurk av vannet som står på bordet, mens hun fortsetter; – Jeg orket ikke spørsmålet; «Hvordan går det?». Jeg orket bare ikke å snakke om det, først og fremst for å beskytte Joachim.
I Boken Alt du ikke ser skriver Ellen Arnstad:
«Jeg er blitt en offentlig person som samfunnsdebattant og sjefredaktør i HENNE. En eneste liten lekkasje i mediene om dette kan få enorme konsekvenser. Selvsagt kan ingen skrive om vår familie og hans sykdom uten at vi har godkjent det, men hvis journalister vet, vil spørsmål bli stilt, rykter kan gå – og i verste fall nå vår familie, og kanskje også de få og sårbare andre familiene i Norge som er i samme situasjon som oss. Som også har fått den fatale diagnosen og har søsken som må skjermes.»
Ellen snakker ustanselig, og så blir det stille et sekund.
– Det er viktig med åpenhet om kreft og lignende helsespørsmål, men vi kunne ikke være åpne med Joachim fordi sykdommen er så brutal. Da hadde vi tatt fra han alt livsmotet.
I nitten år var det at Ellen med sikkerhet visste at hennes elskede Joachim sakte, men sikkert ville dø fra henne. Bit for bit.
DET LILLE BARNET HENNES, HENNES ALT
Ellen ser ut i luften.
– Joachim stilte aldri de vanskelige spørsmålene. Det var vi som var i den sorgen som hele tiden gikk opp og ned. Hele tiden gikk vi og ventet, og tenkte på sansene som vi visste ville forsvinne; Ser han litt dårligere nå?
I årene med Joachim gjorde familien Arnstad Støa det eneste de kunne gjøre noe med; de fokuserte på lyden av lykke og alt som kom av gleder, og det å gi Joachim et så innholdsrikt liv som mulig.
– Hele denne reisen har vært ekstrem, men siden kollegaene på jobben ikke stilte spørsmål, ble jobben mitt fristed. Jeg kunne få lov til å bruke hele meg på jobben.
De nedadgående milepælene har vært mange, dramatiske og fylt med følelser som at man ikke orker mer. Det har vært en uendelig lang ventesorg, et årevis traume – og det har vært ekstremt. Om de siste fem årene av Joachim sitt liv, forteller Ellen at han stadig ble lagt inn på sykehuset. Det ble veldig dramatisk og vondt for familien, og Joachim holdt på å dø flere ganger.
Da Joachim Arnstad Støa først tok farvel, kunne endelig sannheten slippes.
Da hadde Ellens viktigste mantra vært mestring og gode opplevelser for Joachim. Han skulle hele tiden føle mestring. Selv om det for mange kan være vanskelig å forstå, levde Joachim et veldig lykkelig liv. Med Joachim lærte Ellen forskjellen på et vellykket og lykkelig liv.
Den umistelige, glade og utrolig kjekke Joachim, døde da han ble smittet av noen ansatte på institusjonen han bodde på. Det var dramatisk og sjokkerende for Ellen, da det lille elskede barnet hennes ble smittet av Covid-19. Det skjedde brått og brutalt. Og han tålte det ikke.
Joachim lå der i isolat. Han hadde ansatte rundt seg hele tiden.
I et intervju med klikk.no forteller Ellen:
– Hele hans siste reise ble veldig annerledes enn jeg hadde sett for meg. Det har tatt tid å forsone seg med måten han døde på. Hvor syk han var på slutten, at han lå på isolat og at vi ikke fikk komme inn til ham før den siste uken han levde. Den siste fasen så jeg ikke komme, men nå begynner jeg å forsone meg med at han er død og at det ble sånn.
– Jeg har hatt det veldig tøft nå, og vært veldig langt nede etter Joachim gikk bort. Det har vært mye tøffere enn jeg var forberedt på, fordi vårt fokus på å gi ham så mange gode opplevelser og et så godt liv som mulig ga oss energi, sier Ellen.
Ellen forteller om hvor privilegerte de var som kunne ansette hjelp, som ikke alle kan. Og om hvordan de kunne møte fleksibilitet og forståelse hos sine arbeidsgivere. De kunne ta det riktige valget; Å sette Joachim i førersetet for familiens liv. Hørselen var det eneste som var intakt gjennom hele det tjueseks år gamle livet til Joachim. Derfor var noe av det beste han visste, når Ellen og familien satt sammen med han på Grefsenkollen Bolig– og avlastning og leste for ham og snakket med ham mens hun bladde gjennom minnebøkene fra alle reisene deres.
Han smilte når Ellen leste.
Spesielt glad var han i musikk, og sangen Circle of Life fra Løvenes Konge:
Han hadde sett musikalen i London hele syv ganger.
There’s more to see than can ever be seen, more to do than can ever be done. There is far too much to take in here. More to find than can ever be found.
– LION KING –
BRUTALT OG VAKKERT
Ellen forteller om en liten og lykkelig gutt på syv år som kommer hjem fra skolen en fredag før høstferien. Han ser litt dårlig, men gleder seg til en uke på familiens hytte. Ellen og mannen har akkurat fått svar på en blodprøve de har gruet seg til å få svar på. På papiret står en brutal sannhet om sønnen, Joachim.
Ellen bryter sammen. Det viser seg at han har fått en sjelden genetisk sykdom som med årene vil lære familien forskjellen på et vellykket og et lykkelig liv.
– Joachim var en av de lykkeligste barna jeg vet om, og selv om han mistet alle sanser og alt – så var han flink til å tilpasse seg de ulike fasene likevel, forteller Ellen.
– Vi skulle på høstferie til familiehytta i Espedalen og hadde pakket kosedyr og alt mulig. forteller Ellen med en ivrig stemme. – Mannen min og jeg var usikre på hvordan vi skulle klare å dra på fjellet og late som ingenting, men vi ble fort enige om at vi ikke kunne fortelle Joachim om diagnosen.
Ellen veksler brått mellom glede og sorg når hun beskriver den lykkelige tiden med Joachim, samtidig bærer hun et tungt drag av sorg når hun forteller om fredagen da de fikk hele dramaet over bordet.
– Mannen min og jeg ble enige om at; nå skal det handle om at Joachim skal få leve, og han skal få oppleve. Han skal få sitte i førersetet, forteller Ellen bestemt. Ellen lyser opp i ansiktet, når hun forteller om alle reisene og opplevelsene de delte med Joachim.
– Vi reiste over alt, vi reiste til Kina og han gikk på Den Kinesiske mur og spiste fritert slange på matmarkedet. Da måtte jeg snu meg bort, sier Ellen med en lun stemme.
– Joachim flyttet til institusjonen da han var søtten år gammel, og da var det de store oppturene når han kom hjem, forteller Ellen. – Etter hvert fikk han overnatte hjemme, og da var det så herlig å se når han satt i favorittstolen og lyttet til lydbøkene. Han kjente huset ut og inn, så han kunne bevege seg rundt helt fritt. Hørselen hans var helt intakt, så han lyttet mye til lydbøker og musikk. Og så kjente han igjen stemmer.
Ellen blomstrer når hun forteller om det veldig viktige livet med Joachim.
Jeg har holdt meg oppe på stiletthæler.
Sorgen har vært hemmelig.
– Da jeg mistet Joachim var det så mye praktisk vi måtte ta tak i. Han døde på natten, og da skjedde ting slag i slag fordi rommet hans skulle gjøres klart til noen andre.
– Tidlig den samme formiddagen, måtte vi peke ut en kiste. Hvilken farge skulle kisten ha? Hva med ditt og hva med datt? – Datteren vår Gabrielle spurte meg: hva skjer nå mamma? Og da måtte jeg fortelle henne at nå blir det begravelse. Hvor Gabrielle fulgte opp med å spørre; Ja, hva skjer etter det? – Ja da må han ha en gravstøtte. Gabrielle stopper ikke; – Mamma det må være et hjerte, han var så ung. Det var en god idé tenkte jeg, og slik ble det at gravstøtten til vår elskede Joachim ble et hjerte.
– Gabrielle var med å velge hvilket hjerte vi skulle ha, og nå ligger han på Vestre Aker.
Det er umenneskelig å forstå hva Ellen har gått gjennom som mor og som medieleder.
– Jeg har levd i en ventesorg i søtten år. Jeg har holdt meg oppe på stiletthæler. Sorgen har vært hemmelig.
Selv om karrieren var et fristed, var det ingen som kunne se hvordan hun egentlig hadde det. At hun valgte å ta kappen og masken på, med stiletter og paljetter kunne ingen forstå.
I 2019 delte Ellen historien som mange har fundert på, med boken Alt du ikke ser. Den handler om en vanlig mammas lidelser og dilemmaer. Den handler om livet med Joachim. Et brutalt vakkert og svært sjeldent liv.
For i det offentlige livet har Ellen virkelig fått gjennomgå, også i beste sendetid på NRK. Å bli karakterisert som Tårnfrid av satiriker og komiker Otto Jespersens humorprogram, er nok egentlig et kompliment. Og Ellen har ledd av O.J. sin skildring, selv om latteren også har satt seg fast.
Det er ugreit å bli latterliggjort for at man er nytenkende og flink. Kvinner slutter ikke å være seg selv bare fordi de har blitt mødre. Tårnfrid er en dårlig mor som tar kyniske valg, hun plasserer blant annet sønnen sin i rundkjøringen alene. Humorprogrammet fra NRK omtaler karrierekvinnen Tårnfrids sønn; «Sønnen Johannes og-hva-det-nå-er-han-heter-igjen skal også passes på, og Tårnfrid er meget kreativ i hvordan hun skaffer barnevakt.» I retrospekt, når Ellen nå har delt sin historie om livet med Joachim, er Otto Jespersen sin skildring av karrierekvinnen Tårnfrid brutal. Tårnfrid bærer rundt på sønnen under armen som om han er en eller annen ting, hun er også en karrierekvinne som gjerne løfter på skjørtekanten for å spare fem millioner.
– Jeg tok «en for laget» når det gjelder Tårnfrid. Vi kvinner løper jo litt fort mellom alle roller og alt vi skal få til. Jeg har hatt mye selvironi rundt akkurat dette. Og det at mange av oss som kan si at «I dag har jeg vært helt Tårnfrid», er veldig greit.
MÅ VI HA BALLER FOR Å BLI FORSKET PÅ?
– Det er mannens helse som blir svaret på kvinnens helse. Og det stemmer ikke. Det er ulike behandlinger på kvinner, Ellen sitter rakrygget i stolen. – Kvinner er annerledes, og det må myndighetene forstå.
Ellen er sterkt engasjert i likestilling på flere arenaer, og har gjennom et helt liv vært kvinnehviskeren som har hatt makt og mulighet til å gi kvinner det lille ekstra klappet; – Nå gjør du det her. Nå tar du å… Nå må du våge litt. Det er viktig å være litt Pippi-modig, sier Ellen. I senere år har Ellen Arnstad vært ambassadør for Norske Kvinners Sanitetsforening, som er en frivillig organisasjon som jobber målrettet mot å øke forskning på kvinnehelse. NKS er Norges største kvinneorganisasjon med 43.000 medlemmer fordelt på 600 lokalforeninger, og NKS bidrar blant annet til en god og trygg alderdom for kvinner, forebygger vold mot kvinner, jobber med likestilling innen forskning på kvinnehelse, og engasjerer seg for at jenters selvbilde styrkes.
Nå vil Ellen Arnstad være enda mer Pippi-modig selv og være en bidragsyter til likestillingen i helsevesenet. Det trengs. I 2020 ble Ellen Arnstad tildelt Fredrikkeprisen for boken Alt du ikke ser og livet med Joachim, og abortsaken. Norske Kvinners Sanitetsforening hederspris ble i 2020 tildelt Ellen Arnstad for hennes innsats for kvinners rettigheter, heter det i NKS sin egen tidsskrift, Fredrikke.
– Jeg har brukt veldig mye av mitt liv på å løfte andre kvinner. Inn iblant annet lederposisjoner, ikke bare for å bli ledere – men jeg så veldig mange bra damer der ute, sier Ellen.
– Og da jeg ble ambassadør for Norske Kvinners Sanitetsforening, og de på deres 125 års-jubileum ga tjuefem millioner kroner til forskning på kvinnehelse, syntes jeg det var helt fantastisk. Sammen med NKS skjønte jeg at forskning på kvinnehelse er en ordentlig kampsak
– Norske Kvinners Sanitetsforening hadde slagordet; Må jeg ha baller for å bli forsket på?
Ellen er tydelig engasjert, og ivrig.
– Kvinner og menn er forskjellig. Vi er bygd forskjellig, men det er mannen som er normen. Jeg håper at det på 8. mars blir paroler som handler om forskning på kvinnehelse, sånn at myndighetene må bevilge mer penger. Det må mer penger til for å forske på kvinnehelse.
Ellen har vist åpenhet om livet med et alvorlig sykt barn, og hun engasjerte seg i debatten om abortloven i 2019. Med Joachim sin sjeldne diagnose var det tjuefem prosent sjanse for at hennes to andre barn, Alexander og Gabrielle kunne få samme diagnose. Ellen har de senere årene gitt mødre med et alvorlig sykt barn et ansikt.
Men også i det profesjonelle liv har Ellen Arnstad gjort en forskjell for andre kvinner.
– Jeg kom inn i styret i Norsk redaktørforening som hadde et stort problem med å rekruttere kvinnelige redaktører. Og da bestemte meg for at her må jeg inn og gjøre noe, forteller Ellen. – Jeg må lage et prosjekt, tenkte jeg. Et kvinneprosjekt som handler om å få synliggjort kvinnene og å få kvinnene til og føle seg vel i ganske maskuline miljøer.
Ellen er profesjonell og dreven, likevel er det et snev av ettertanke som hviler over henne; – Når det er mye menn så er det… Det kan være veldig vanskelig å være i veldig mindretall som kvinne. Så det å få med seg andre, ikke minst namedroppe andre kvinner positivt er viktig. Det er så fort gjort å si; hun er flink, men… ikke sant? Ellen tar seg en slurk av den kalde kaffen; – Det der å bestemme seg for at du skal snakke om dine medsøstre og fremheve at; Hun er så dyktig. Hun er så flink. Hun bør dere ansette eller hun bør dere ta med inn i det styret. Det er først da man kan snu ting. Det er da man kan få påvirket, i den grad man kan.
– Det er viktig at kvinner skal få lov til å komme til bordet på samme måte som menn, forteller Ellen. I den mannsdominerte redaksjonen til avdøde Knut Haavik, i Se og Hør, demonstrerte Ellen svært tydelig hvem som var sjefen. Hun bygget et nytt rålekkert glasskontor midt i redaksjonens kontorlandskap. Ellen ville følge med, og sørge for at hun hadde kontrollen.
– Kvinner må få lov til å bruke sin kompetanse – og de må få bruke både sitt hjerte og sin hjerne.
Ellen Arnstad har jaktet på kvinner og deres historier gjennom hele sin karriere i mediebransjen, og publikasjonene hun har jobbet med er blitt lest av mer enn halvparten av alle kvinner i Norge. Hun har med sine kvinnelige kollegaer i Aller Media iverksatt flere research og forskningsprosjekter. -Et internt kvinneprosjekt var da Aller ansatte en barnepleier. – I en bedrift er det viktig at medarbeiderne trives og at det er et godt arbeidsmiljø – dette påvirker helsen til de ansatte. Et godt arbeidsmiljø må komme fra lederne. Det er lederne som må ville at arbeidsplassen skal være sunn og trygg og her skal folk ha det bra!
– KK og Aller ble kåret til Norges beste arbeidsplass flere år på rad. Jeg så, og kjente på kroppen at det med en åtte ukers sommerferie var veldig vanskelig for mange. Derfor ansatte konsernsjefen og jeg en barnepleier. Det var veldig få foreldre som kunne ha ferie sammen, siden de måtte dele opp ferien. Det var veldig gøy siden vi hadde opplegg for ungene. Det var perioder da både barnehagene og skolene var stengt på sommeren, så vi var nødt til å gjøre noe med det. Så da laget vi fritidsaktiviteter og organiserte det sånn at de ansatte kunne ha med barna på jobben. Hun var jo barnepleier og fagperson, som hadde aktiviteter for barna på dagtid. Hun kom også hjem og passet syke barn om det var behov for det. Ikke alle frynsegoder er en bil, eller som de tradisjonelle frynsegodene.
Ellen er opptatt av helseperspektivet på arbeidsplassen og i dagliglivet.
– Jeg tror også det at i et bredt helseperspektiv handler det om å føle at man bidrar. Det å føle at man kan engasjere seg i noe som betyr noe for andre. Det tror jeg virkelig er en helsegevinst. Innen helse er jo det med å bruke personell bra. Når Joachim bodde hjemme før han flyttet på institusjon, trengte han egentlig noen som kunne ta ham med på litt opplevelser og avlaste Stein og meg. Kommunen hadde ingenting å by på så vi engasjerte en person privat som vi betalte.
Eller stråler; – Så det var liksom gutta… Da var det en gutt som tok med Joachim ut. De gikk på restaurant og de var i Frognerparken og gjorde hyggelige ting sammen. Jeg sier ikke at alle skal gjøre det, men det er et godt eksempel på det å se utover deg selv. Det å tenke «hvor kan jeg bidra?» Det er så mange viktige ting man kan hjelpe til med. Det skal ikke gjøre at du ikke har fritid selv og ikke har tid til barna dine. Det er ikke det jeg mener, men jeg tror særlig i den tiden vi lever i nå – så tror jeg at det å se andre… Det å tenke gjennom; hvordan er det jeg kan bidra med noe med den jeg er, og det jeg står for? Da tror jeg man blir litt gladere, og litt lykkeligere faktisk!
Nylig flyttet familien fra en hundre å gammel villa på Ullevål Hageby, til en topp moderne leilighet sentralt på Oslos tak. Nå skal Ellen vandre alle Oslos gater og oppdage Oslo på nytt. Nå er de nye planene krystallklare. Ellen er moden for en ny epoke i livet sitt som mamma, kone og som Ellen.
Ellen er proppfull av ny og frisk energi, og jenta med glitter i blodet skinner gjennom. Nå er hun rustet til en helt ny dag. Tre år med en kvelende sorg, og et fullstendig knust hjerte har blitt lappet sammen, og banket i gang. Med Gabrielle på 11 som stiller direkte og engasjerende spørsmål, og Alexander på 20, som i flere år gikk i mors fotspor og satset på dans og mannen, Stein, som har støttet henne gjennom tykt og tynt – har Ellen hjertet og livets aller beste hjertestartere.
Nå er det tid for å bare være Ellen.
