Tekst: Jennifer Moi | Foto: Alexandru Zdrobau/Unsplash
Dagens samfunn er fullstendig overkjørt av digitalisering, inflasjon, høye renter, krig, og et mediebilde som er fargelagt av groteske blodige handlinger. Hva skjedde med oss under pandemien egentlig? To år med maveknip, frykt, nedstengning og økonomisk usikkerhet ga oss en psykisk påkjenning som har satt sine spor.
Vi er et år inn i post pandemien, og folkehelsen innen psykisk helse er fullstendig most. Skyhøye forventninger fra samfunnet kjører gjennom oss i Formel-1-fart, og det typiske nå er å regne med at alt kan fortsette som før. La oss bare plukke opp tråden der vi slapp den og late som om ingenting har skjedd. Forventinger til karrierehopp, suksess, reise og kjøpefest. Og som om det ikke var nok, skal det hele pyntes med en sosial overdose av bryllup, 50-års feiringer, skoleturer og sosiale sammenkomster som brått stoppet opp. Puh!
Vi rekker ikke alt, det må vi forstå – og i hvertfall ikke på én gang.
På veggen her hjemme henger bildet «One thing at a time», et bilde kjøpt i en bildepakke fra Ikea som skal minne meg om min nye mantra. Én ting av gangen. Men riktig så enkelt er det ikke når samfunnet gir motstand, – kjenner du det du også? Heldigvis har mobilleverandøren min og kalender-programmet jeg bruker skjønt det, med funksjoner som skal hjelpe meg med å organisere dagene bedre og bistå i å stenge forstyrrende elementer ute. En tankevekker er at når digitale utviklere har kommet så langt at de har utviklet funksjoner som deler ut digitale pauser i hverdagen, er det sannsynligvis lov å si litt mere «stopp». Mens produksjonen ivaretas og effektiviteten optimaliseres, kan og bør vi gi mer rom for en god helse. Funksjonene sier mye om dagens pressende samfunn med skyhøye forventninger; vi snakker selvfølgelig om post-pandemi-stresset.
Vi har blitt sykt «perfekte» og bør kanskje selv påta oss noe av skylda for de skyhøye forventingene. Verden (les: vi) har blitt vant til at vi er tilgjengelige 24/7; om man er hjemme med syke barn eller på familietur på fjellet, gjør ingen forskjell. Med forventningspresset om at vi må delta på møter enten gjennom Teams, Facetime eller Zoom – eller hvor det nå enn er at møtet «borer» seg inn fra – har deltagelse blitt en sedvane. Mandag eller søndag har blitt samme sak for mange, og overbelastningen kneler den psykiske helsen i senk. Med det post-pandemiske-samfunnet blir minutter fort til halvtimer – og halvtimer til timer – og slik raser dagene og ukene.
Bør vi gi litt mer «beng»?
Fagekspert i FRIIDA, Ole Petter Hjelle, er tydelig på at vi ikke trenger å være så flinke i alt vi gjør hele tiden. Lista for hva vi skal få til er blitt lagt langt høyere enn det som er mulig for et menneske å få til – og da går det rett på den psykiske helsen. «Kvinner har mest belastning med hjem og barn, og skal være så dyktige hele tiden. I tillegg har man som regel en partner eller ektefelle, og så skal man også holde seg fine. Dette er viktige årsaker til at mange kvinner sliter» sier Ole Petter Hjelle. «Kvinner har for uoppnåelige mål.»
Kombinasjonen av post-pandemi-presset og «flink-pike syndromet» er en uheldig kombinasjon. Vi lærer at flink-pike syndromet ikke er et sunt begrep, et begrep som ingen vet hvor kommer fra. Men det er ikke til å komme utenom, er vi grunnleggende opptatt av å være «sykt» perfekte – uten at vi helt er klar over det?
Del gjerne denne artikkelen, og send oss gjerne dine refleksjoner og spørsmål til: post@friida.no
